Caroline Graham Hansen fra Oslo har oppnådd det mange fotballinteresserte barn drømmer om. Hun kan som 19-åring innkassere en million kroner i året på det hun har elsket å gjøre siden hun var liten. Hun er fotballproff i Wolfsburg i Tyskland, og spiller på det norske kvinnelandslaget. Sist helg lekte hun seg til to mål mot Albania, da Norge kvalifiserte seg til VM ved å slå Albania 11-0.

Hun er et av de få barnetalentene som blir superstjerner, og er født tidlig på året, har trent mye på egen hånd og har spilt mye med eldre utøvere. Det er de viktigste faktorene for å bli god, ifølge forskning.

- Jeg har alltid hatt en ekstremt stor interesse for fotball, oppgir hun som hovedgrunn til at hun har nådd så langt. Hun mener at det å ha talent, ikke er nok i seg selv.

Hun har alltid trent ekstremt mye. Men i starten var det mest lek, forsikrer hun. 

To-tre timer fra hun var 5 år

Hver dag fra hun var 5-6 år, har hun alltid vært ute og lekt med ball. Gjerne to-tre timer pr dag. 

- Når man er sammen med venner og har det gøy, så var det bare lystbetont, understreker hun. Tidligere forskning har vist at talentbarn som får prøve ut ulike idretter, lykkes best. 

De første årene trente hun organisert bare en time i uken. Da hun ble større deltok hun tre dager i uken på Lyn-Akademiet, et tilbud etter skoletid for fotballinteresserte barn i Nordre Aker. 

Hun spilte først på jentefotballaget i sin aldersgruppe. Men det skulle snart bli for lite etter Carolines smak. 

- Jeg ble aldri lei. Derfor tok jeg i tillegg også to økter til med to andre lag, et guttelag og et lag for eldre jenter, sier hun. Det meste av treningen hennes de første årene besto likevel av uorganisert lek med ball på løkka. Med eller uten venner. 

I helgene fikk hun faren sin til å kjøre henne opp til Idretthøyskolen i Oslo, for å trene på fotballbanen der. 

Må ha tålmodighet

Hun mener at det var nødvendig å trene så mye. 

- Man må legge ned ekstra trening for å nå langt, sier hun. Men Caroline drømte ikke om å bli fotballproff så tidlig. 

Motivasjonen gikk mer ut på å se hvor langt hun kunne komme.

- Jeg ville se hvor god jeg kunne bli, og ble aldri lei av å prøve å lære meg mer, forklarer hun. 

Caroline mener også at hun har vært heldig som ikke har hatt alvorlige skader.

- Har psykisk styrke hatt noe å si?

- Det går alltid opp og ned med både trening og resultater på banen. Man må ha tålmodighet til å holde ut og se framover når det butter imot. Mental styrke går kanskje også på at man må være målbevisst og klare å si nei til visse ting, sier hun. 

Trente med guttene

Fra Caroline var 11 år trente hun stort sett bare sammen med guttene. Det skortet på andre jenter i nærheten som var gode nok til å matche henne, å gi henne treningsmotstand. 

Hun fikk tidlig lov å spille kamper på Lyns guttelag. Ikke alle var like begeistret for det. Caroline fortalte nylig til VG at hun måtte tåle å høre en del bemerkninger fra enkelte fedre som mente hun tok plassen fra deres gutter, som ellers ville fått spille. 

Som 15-åring gikk Caroline Graham Hansen over til Stabæks kvinnelag, hvor hun debuterte i Toppserien. Laget tok seriegull samme år. 

Viktig å bli sett

Caroline understreker at foreldrenes oppfølging har hatt mye å si for at hun har nådd så langt. 

- De har pushet på for å få meg til å trene ekstra, de sa jeg måtte ta vare på talentet mitt. Og når jeg først kom ut, var det jo alltid gøy. Pappa har også sett på meg når jeg har trent, og gitt meg råd om hvordan jeg skal få til ting jeg har øvd på. Det har vært veldig viktig, sier hun. 

Hun synes dessuten at hun har vært heldig med trenerne. 

- Det er viktig å ha trenere som verdsetter utvikling fremfor resultater. Mine trenere har sett meg, og hatt fokus på at jeg skulle utvikle meg som spiller. Da kommer resultatene etterhvert, mener hun.

Ofret russefeiring

Hun har vært så målbevisst at hun har sagt nei til å være med på fester med venner, hvis det kunne gå ut over en viktig kamp neste dag. Hun valgte også bort russefeiringen. 

- Det er klart at jeg har gått glipp av en del. Men jeg har aldri følt det som noe stort tap. Jeg har bare skjønt at jeg måtte velge bort visse ting, sier hun til forskning.no.

Selv om hun har mistet kontakten med noen venner på grunn av sin satsing på fotball, ser hun muligheter fremfor problemer med det. 

- Man får andre venner i andre miljøer. Det er ikke alltid meningen at man skal tilbake til det man har hatt, sier Caroline. Som trives bra i Tyskland. 

- Jeg gleder meg veldig til å spille her, miljøet er topp og de tar godt vare på meg. Så får tiden vise hvor lenge dette varer, foreløpig vil jeg spille så lenge jeg kan. Men det er mulig jeg vil studere etterhvert, sier hun.