Utgravningen i 2004 ble planlagt i sammenheng med Naturhistorisk museums venneforening PalVenn sitt tiårsjubileum. Til sammen var det fem PalVennere, to studenter, tre paleontologer fra museet og to journalister fra NRK som ville delta på dette arbeidet.

De fleste satte seg på flyet til Longyearbyen fredag den 13. august. De færreste var vel overtroiske, men turen ble faktisk kronet med så mye hell at dette ble mer enn en lykkedag for gruppen!

Ekspedisjonen hadde på forhånd bestilt logistikk fra Norsk Polarinstitutt, og til tross for litt sjøgang ble gruppen loset ut til Deltaneset. Der ble teltleiren satt opp i trygg avstand til strandkanten ettersom isbjørn var observert i området noen dager tidligere.

Felthytta til UNIS hadde vi også fått leiet, og her ble ekspedisjonens “Dry Tech”, “Rett-i-koppen” og andre kulinariske opplevelser fortært.

Lokalisering og utgravning

Utstyrt med fotos og kartskisser som professor Jenö Nagy ved Universitetet i Oslo hadde gitt oss, begynte vi allerede første kvelden å lete etter den rapporterte svaneøgla. Hytta lå i fjæra mens funnstedet lå cirka 220 meter over havet, så dette var bare den første av en rekke klatringer de nærmeste seks døgnene.

Funnpunktet var merket med en pinne med inskripsjonen “Dino is dead”. Dette fordi UNIS-ekskursjonen hadde gravd fossilet opp flere ganger, og på en svart flate med få holdepunkter er det ikke lett i gjenfinne slike saker.

Stor var begeistringen da en flik av en plastpose fra “Svalbardbutikken” dukket opp noen desimeter nede i den iskalde våte skiferen. Da visste vi at vi var på rett sted, og etter forsiktig graving med pirkere og pensler kom virvel eller virvel fram. Rekken av virvler stoppet inn mot permafrosten, men vi avdekket det vi kunne, og de ganske få varmegradene utover natta og neste dag tinte litt is, slik at flere knokler kom til syne.

Etter hvert som knoklene kom fram bredte det seg en viss usikkerhet om geometrien på hele funnet, - var dette en bakpart med bakre luffe, eller var det faktisk en frampart? Det at det dukket fram en underkjeve med spisse tenner gjorde ikke diskusjonen mindre het.

Konservering

Knokler som ligger innefrosset i permafrosten på Svalbard går sakte men sikkert i oppløsning for hver gang skiferlaget smelter. De enkelte knoklene, - ribbein, virvler, kraniedeler - sprenges i småbiter, og mange tynne ribbein ble funnet i 20-30 biter. Det sier seg selv at man ikke kan plukke med seg dette, og håpe at fragmentene holder seg “på plass” til man er trygt hjemme.

Ekspedisjonen hadde med seg 17 kilo gipsbandasjer som skulle brukes til å beskytte knoklene for videre transport. Teknikken var å dekke de skjøre knoklene med et tynt lag vått dopapir, og deretter surre fossilet inn i våt gipsbandasje.

Erfaringsmessig herder ikke gips i så lave temperaturer, så vi hadde med kokeutstyr og hentet vann i nærmeste bekk, og kokte opp vannet før gipsen ble tilsatt. Varmt vann var også nærmest livreddende for de som måtte bruke hendene til å løse opp gipsen, og dekke fossilene med våt, etter hvert kald gips.

Kanskje kunne vi limt sammen noen knokler, og kanskje kunne noen knokler blitt impregnert der og da, men kjemikaler som herder og limer under Svalbards klimatiske forhold er ikke å oppdrive.

Hjemover

Etter at knoklene var blitt støpt inn i gipsbandasje, var neste trinn å få materialet ned til teltleiren. De små bitene gikk ned i sekkene våre, men de større ble det laget “bårer” til, og 3-4 mann (og jenter) bar disse nedover. Alt kom trygt fram, og ble med Polarinstituttets båt til Longyearbyen.

Flaksen vi hadde hatt så langt skulle vise seg å følge oss videre. I Longyearbyen traff vi en entusiastisk snekker som hadde fulgt med vår ekspedisjon som da allerede var omtalt i Svalbardposten. Han spesiallagde kasser til fossilene, og vi støpte disse fast i kassene med byggskum og glavamatter, noe som stabiliserte funnene, og sikret dem for den videre transporten sørover.

Neste trinn i flaksbølgen var at vi ble kontaktet av geolog Hans E. F. Amundsen, som var på vei til Longyearbyen etter en vellykket NASA-ekspedisjon. Deres båt skulle innom havna på vei til Tromsø, og hadde god plass til våre ca 150 kilo kasser med verdifullt forskningsmateriale.

Vel framme i Tromsø gikk kassene videre til Universitetet i Oslo, og vi kunne puste lettet ut da de omsider ankom Geologisk museum etter nok en uke.