Med sine fire siste skuespill skapte Shakespeare en ny sjanger, romansen. De gir et mer realistisk og nyansert bilde av livet, mener den norske litteraturviteren Ken Runar Hanssen.
- Shakespeares romanser har fått en mye mer blandet mottagelse enn tragediene og komediene. Men romansene er spesielt interessante fordi de gir en mer filosofisk fremstilling av hva livet går ut på, både av lykke og tragedie, sier Hanssen.
26. mars forsvarte han doktoravhandlingen Et in Arcadia Ego: Representation, Character, and Pastoral in Shakespearean Romance ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.
Det finnes hundretusenvis artikler om Shakespeare, og det skal godt gjøres å finne en ny og ukjent innfallsvinkel til hans forfatterskap.
Hanssen er likevel en av svært få norske forskere som skriver om den britiske forfatteren. Han håper han kan utfordre den etablerte forståelsen av Shakespeares siste verker, romansene.
Både tragedie og komedie
Til å begynne med skrev Shakespeare historiske skuespill og komedier, deretter gikk han over til å skrive tragedier.
Komediene er karakterisert ved en lykkelig slutt, gjerne et bryllup, mens tragediene har motsatt oppbygging og ender med død og forferdelse.
Romansene inneholder både tragedie og komedie, men har ikke noe med romantikk å gjøre.
Ordet “romanse” har samme opprinnelse som “roman”, som var navnet på en gresk fortellerstruktur som var særlig populær de første århundrene etter Kristi fødsel.
- En romanse begynner som en tragedie, men avsluttes som en komedie. Etter tragedien må livet gå videre, lykken er mulig, men ikke uten en bittersøt smak.
- Slik portretteres både de gode og de vonde sidene ved livet, og skuespillene får et mer filosofisk og realistisk preg, sier Hanssen.
Feige og korrupte elskende
Han ønsker å utfordre den etablerte forståelsen av romansene som en symbolsk sjanger med karikerte karakterer som uttrykker en gitt mening. Han mener karakterene og meningene er mer sammensatte.
Han forklarer med et eksempel:
"- Figurene i romansene likner på vanlige mennesker, sier Shakespeare-forsker Ken Runar Hanssen."
- Et par unge elskende vil tradisjonelt bli sett på som et ideal som står i motstning til politisk korrupsjon i stykket. Men sannheten er ikke så enkel.
- De unge elskende kan si at de elsker hverandre og at kjærligheten er alt de trenger, men denne selvoppfattelsen samsvarer kanskje ikke med den virkeligheten de lever i.
- I konfrontasjon med virkeligheten viser også de unge elskende seg som feige og korrupte og ute av stand til å ta konsekvensen av å holde sitt kjærlighetsløfte.
Annonse
Tvil, feighet og skiftende meninger gjør at karakterene i romansene likner mer på vanlige mennesker, mener forskeren, og holder dette frem som en viktig verdi ved romansene som tradisjonelt er blitt ignorert.
Magisk stemning
Med unntak av “Stormen” er ikke Shakespeares romanser særlig kjent. Hanssen mener det skyldes at flere av dem mest fremstår som sjangermessige eksperimenter.
- “Perikles” og “Cymbeline” var for dårlige, men “Et vintereventyr” har kvaliteter som ikke er blitt verdsatt som fortjent, mener Hanssen.
Ingen av disse kan likevel måle seg med “Stormen”. Ett av Shakespeares aller beste skuespill, hans siste og hans farvel til scenekunsten.
- Det skiller seg fra hans øvrige produksjon på flere måter. Vanligvis stjal han plot fra andre, men her har han selv diktet opp historien.
- Og mens de fleste forbinder Shakespeare med dramatiske hendelser og interessante personer som gjør dramatiske ting, skjer det nesten ingenting i “Stormen”.
- Men den har utrolig vakker poesi, og stemningen i stykket er magisk. Det er det som er viktig, sier Ken Runar Hanssen, som underviser i engelsk og amerikansk litteratur ved Høgskolen i Bodø.
