Arkeolog Marina Prusac studerte 2000 romerske marmorportretter og gjorde en forbløffende oppdagelse: Svært mange av dem er hugget om fra tidligere portretter. Hun mener denne gjenbruken er en viktig årsak til at portrettstilen endret seg i senantikken, noe som kullkaster tidligere teorier.
Universitetet iOslo
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sola står høyt på himmelen. Ekkoet fra hester og romerske soldater gir gjenlyd i de smale, støvete gatene. På den brennhete italienske piazzaen stilner travelheten. Det er siesta. Snart er det bare marmorportrettet av den romerske keiseren malt i sterke farger, som skuer utover plassen.
Slik kan vi tenke oss en scene fra en romersk by i antikken. Keiseren hadde et stort behov for å vise sin tilstedeværelse. Derfor ble portrettet hans preget på mynter, og marmorportretter ble satt opp på byens torg. Disse ble behandlet med dyp respekt.
- Portrettet ble æret som om den avbildete faktisk var til stede. Man mente portrettene virkelig inneholdt personens vesen, sier arkeolog Marina Prusac på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo til forskningsmagasinet Apollon.
I fire år reiste hun på kryss og tvers i Italia og besøkte museer over hele Europa for å studere portretter av keisere og andre viktige personer fra senantikken. Det ble over 2000 til sammen. Selv om magistergradsavhandlingen ble levert for fire år siden, vekker funnene stadig større interesse, også internasjonalt. Kulturhistorisk museum har nå bevilget penger til å oversette avhandlingen til engelsk og utgi den i bokform.
Stilendring
Tidligere forskning har dokumentert at portrettstilen i senantikken (ca 284-565 e. Kr.) skiftet karakter. Øynene ble gjennomgående større, nesen ofte smalere ved neseroten og hodet litt tilbakelent. Portrettene fikk et uttrykk hvor de nærmest sto og “skuet inn i evigheten”.
- Den nye stilen er blitt tolket som en påvirkning fra kristendommen og nye kulturstrømninger som gjorde sitt inntog i Romerriket på denne tiden. Dette er blant annet fremhevet av den kjente norske professoren i klassisk arkeologi, Hans Peter L’Orange (1903-1983), som gjorde inngående studier av romerske keiserportretter. Han var også grunnleggeren av Det norske institutt i Roma.
Ny teori vekker oppsikt
Etter grundige undersøkelser har Prusac kommet til en annen konklusjon. Hun fant at hvert fjerde marmorportrett var hugget om. Det er langt flere enn det man tidligere har trodd. Årsakene til den økte gjenbruken var mangel på marmor og at markedet ble oversvømt av skulpturer som ingen hadde noe forhold til. Mindre respekt for individet spilte også inn.
- De stilistiske endringene som ble fremtredende i denne perioden er høyst sannsynlig en direkte følge av at man brukte tidligere portretter som råmateriale for nye portretter, sier Prusac.
Til tross for at avhandlingen hennes er på norsk og trykt i et beskjedent antall, ble den i høst anmeldt i det vitenskaplige tidsskriftet Journal of Roman Archaeology av den kjente amerikanske professoren i kunsthistorie og arkeologi Richard Brilliant ved University of Columbia.
Feil proporsjoner
"Dette Konstantin-portrettet fra begynnelsen av 300-tallet e. Kr. Det er omarbeidet fra et portrett av en keiser fra det 2. århundre e. Kr. Foto: Marina Prusac."
- Da jeg begynte studiene var det ikke så lett å oppdage om et portrett var omarbeidet eller ikke, sier Prusac. Etter hvert som øyet ble trent og hun visste hva hun skulle se etter, gikk det lettere. Et omarbeidet portrett måtte nødvendigvis bli noe mindre enn originalen, og dersom de ulike delene av hodet hadde feil proporsjoner var det et viktig spor. Ørene var ofte et problem for billedhuggerne, da de sto lengst ut fra hodet.
- På flere av de omarbeidete portrettene kan dette gi seg latterlige utslag, ved at ørene nærmest står på stilker eller har helt feil plassering. Hårfestet er ofte også avslørende. På mange mannlige portretter endret man bare ansiktet, men lot hårfrisyren være. Hos kvinnene derimot kunne det være motsatt; der endret man frisyren, men lot ansiktet være det samme, noe som forteller litt om kvinnenes rolle, sier Prusac.
De store øynene og den tilbakelente vinkelen på hodet er en typisk konsekvens av hvordan steinhuggerne måtte tenke for å kunne omgjøre portrettet uten at hodet ble for lite.
Tabu
Tidlig i antikken var det nærmest tabu å omarbeide keiserportrettene. Det skjedde bare for de keiserne som ble utsatt for damnatio memoriae, det vil si at de ikke hadde gjort seg fortjent til å bli husket og dermed skulle fjernes fra historien.
Men selv for disse keiserne gikk det en grense for fornedrelsen - portrettene ble kun hugget om til andre keiserportretter. Keiserne var ikke alminnelige dødelige og måte ikke besudles. Dette ble gradvis svekket etter som omarbeiding av portretter ble stadig mer vanlig utover i senantikken, men noen grenser var faste: Et keiserportrett kunne aldri hugges om til noe annet enn andre keiserportretter, sier Prusac.
