Fra sommeren 2001 kom fastlegereformen som medførte at hele Norges befolkning kunne velge sin egen fastlege, med mulighet også for å bytte fra en fastlege til en annen.

Fastlegeordningen er en av de siste store omleggingene som direkte berører helsetjenestetilbudet til Ola Nordmann. Men hva slags endringer har fastlegeordningen medført for fastlegene selv i henhold til listelengder, driftsinntekter og takstbruk?

Ny rapport

Dette er tema i en ny rapport fra helseøkonomisk forskningprogram ved Universitetet i Oslo som nettopp undersøker utviklingen av fastlegenes listelengder, driftsinntekter og takstbruk, fra utprøving av fastlegeordningen (1993-1996) til etter at fastlegereformen ble innført sommeren 2001.

Undersøkelsen er utført av forskerne Geir Godager, Tor Iversen og Hilde Lurås ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Undersøkelsen viser at fastlegene i de tidligere forsøkskommunene for fastlegeordningen (Lillehammer, Åsnes, Trondheim og Tromsø) hadde fått kortere lister i 2003 enn de hadde i 1993.

Lavere enn landsgjennomsnittet

Listene til legene var imidlertid fremdeles lengre enn ellers i landet. Data viser også at gjennomsnittslegen i forsøkskommunene i 2003 hadde færre ledige plasser på sin liste enn fastlegene ellers i landet, noe som kan skyldes at forsøkskommunene fortsatt har en dårligere legedekning enn landsgjennomsnittet for norske kommuner.

I perioden etter fastlegereformen nedjusterte gjennomsnittslegen i forsøkskommunene sine listetak. På landsbasis derimot hadde omtrent 21 prosent av fastlegene oppjustert sitt listetak fra 2001 til 2003, mens 22 prosent nedjusterte sine listetak.

I perioden 1994 til 2003 hadde brutto driftsinntekter for fastlegene i de tidligere forsøkskommunene økt. Veksten i driftsinntekter per person har vært høyere enn vekst i total driftsinntekt.

Tidstakst

Før den landomfattende reformen hadde legene i forsøkskommunene betydelig høyere driftsinntekter enn i landet forøvrig, noe som kan forklares med den lave legedekningen i kommunene. Fastlegene i forsøkskommunene hadde fortsatt noe høyere driftsinntekter enn ellers i landet, men forskjellene er mindre i perioden etter 2001.

Undersøkelsen viser videre at bruk av ordinær konsultasjonstakst, bruk av enkel pasientkontakt og samlet bruk av laboratorietakster per person på fastlegens liste gikk ned i perioden 2001-2003. Legenes bruk av tidstakst er imidlertid på et litt høyere nivå i 2003 enn i 2001. Det kan tyde på at befolkningen får noen færre konsultasjoner, men at konsultasjonene i gjennomsnitt har blitt lengre.

Rapporten finnes på Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslos nettsider