Marius Storvik ved Det juridiske fakultet ved UiT, avdekket mange brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri i sin avhandling. (Foto: Trude Haugseth Moe)
Avdekket flere menneskerettighetsbrudd i norsk psykiatri
Marius Storvik avdekket store, systematiske brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri i sin doktorgradsavhandling. – Systemet som skal ivareta pasientenes rettigheter fungerer ikke, konkluderer han.
Marius Storvik har i sin avhandling vurdert lovligheten av rutinebeskrivelsene til norske psykiatriske institusjoner. Det vil si sykehusets interne retningslinjer for hvordan institusjonene mener ulike situasjoner skal løses.
– I norsk psykiatri brytes menneskerettighetene systematisk. Men pasienten vet det ikke, sykehuset vet det ikke og kontrollkommisjonen vet det ikke, slår han fast.
Kontrollkommisjoner skal forsikre om at all behandling under tvang skjer i henhold til norsk lovgivning.
– Systemet som skal passe på at menneskerettighetene ivaretas, fungerer rett og slett ikke, mener Storvik, som nylig disputerte Det juridiske fakultet på UiT.
Han utdyper:
– Jeg fant store systematiske avvik mellom fungerende rutiner og lovverket i norsk psykiatri. Blant de åtte tiltakene i rutinebeskrivelsene jeg undersøkte, var det kun én som ikke innebar brudd på gjeldende rett.
Studerte åtte tiltak
Storvik tok utgangspunkt i rutinebeskrivelser fra minst én lukket psykiatrisk avdeling i hvert helseforetak. Basert på permene med rutinebeskrivelser, identifiserte han åtte ulike tiltak som var til stede i de fleste institusjonene, og som ikke var avhengig av pasientens samtykke.
Tiltakene han undersøkte var blant annet tvangsmedisinering, bruk av belteseng, isolat, «ingen utgang første døgn» og kontinuerlig observasjon.
Kun ved tiltaket isolat fant han ingen avvik fra loven.
Sikkerhetstiltak er ikke psykisk helsevern
Definisjonen på psykisk helsevern er ifølge Psykisk helsevernloven «undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever.» Tvungen psykisk helsevern er psykisk helsevern uten pasientens samtykke.
– Flere tiltak, som bruken av belteseng, er hverken undersøkelse, pleie, behandling eller omsorg. Da blir dette noe annet enn psykisk helsevern eller tvunget psykisk helsevern, forklarer Storvik.
Han fortsetter:
– Det må tvert imot karakteriseres som et sikkerhetstiltak, ikke som en del av en behandling. Når det ikke er behandling, stilles det andre krav til når det kan brukes, terskler for bruk og varigheten av tiltaket.
Storvik forklarer at fordi dette ikke lenger er et behandlingstiltak, bør det også underlegges en mer intensiv juridisk prøving.
Timevis i belteseng
Praksisen med belteseng skjer ofte i strid med menneskerettighetene, framkommer det av Storviks avhandling.
Ifølge menneskerettighetene skal man tilstrebe at pasienten ligger kun minutter i belteseng, ikke timer. Det fins ei normal øvre grense på seks timer, og i ekstreme tilfeller har intstitusjonene lov til å tøye bruken opp til den absolutte maksgrensa på 24 timer.
Over 24 timer er i strid med torturbestemmelsen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
– I Norge har man et kjent tilfelle der en pasient har ligget to år i belteseng. Man kjenner også til flere tilfeller der pasienter har ligget i belteseng i uker og måneder. Gjennomsnittet er på 12 timer, forteller Storvik.
Det som gjør det verre, er at kanskje så mye som 25 prosent av beltelegginger ikke registreres. Disse faller utenfor statistikken, ifølge Storviks avhandling.
Ikke helsepersonellets feil
– Hvordan kan dette skje – har ikke helsepersonellet kompetanse om pasientenes rettigheter?
– Jeg fant mange avvik, men inntrykket mitt er at helsepersonellet er dyktige og samvittighetsfulle. Problemet er at de jobber under rutiner som strider mot lovverket. Det er ikke helsepersonellet som er ansvarlige for menneskerettighetskrenkelsene, men myndighetene, sier Storvik.
For dårlige systemer for å sikre rettigheter
Han mener myndighetene har laget for dårlige systemer til å sikre at pasienters menneskerettigheter blir ivaretatt.
Når denne typen systematiske lovbrudd viser seg i rutinene, er det en klar indikasjon på at tilsyns- og kontrollinstansene ikke fungerer i praksis, ifølge Storvik.
– I jussen skiller vi mellom reglene slik de er, og slik reglene bør være. Fordi verken lovgivningen, klageadgangen eller tilsynet har vært effektivt, har reglene vært utdaterte. Helsepersonellet har måttet finne praktiske løsninger på vanskelige situasjoner. Løsningene kan være praktisk gode, men pasientenes rettssikkerhet taper, forklarer jusdoktoren.
Beskrivelser av nye tvangsformer
To tiltak Storvik har beskrevet, har aldri tidligere vært problematisert fra akademisk hold.
Det ene kalles «ingen utgang første døgn». Tiltaket innebærer at frivillig innlagte pasienter nektes å forlate institusjonen når pasienten vil. Det kan være i løpet av de første 24 timene, eller det kan være at pasienten nektes utskriving uten at legen godkjenner det først.
– Det er åpenbart ulovlig å nekte frivillig innlagte pasienter å forlate institusjonen. Dette er en frihetsberøvelse i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 5. Ordningen har tidligere hverken vært problematisert eller klaget på, forteller Storvik.
Fratas rettssikkerhetsgarantier
En annen tidligere ubeskrevet tvangsform er rutinen «kontinuerlig observasjon». Det vil si at pasienten holdes under oppsyn på en armlengdes avstand – døgnet rundt og overalt, også i dusjen og på toalettet.
– Det problematiske med dette tiltaket er ikke bruken, men at institusjonene ikke fatter vedtak etter loven. Uten formelle vedtak fratas pasientens rettssikkerhetsgarantier, slår Storvik fast.
I avhandlingen har Storvik vist hvilken hjemmel som skal anvendes for kontinuerlig observasjon. Ved å anvende denne hjemmelen kan pasientens rettssikkerhet ivaretas.
Gjør det umulig å klage i etterkant
– Helsepersonellet pleier å anta at hvis de mangler hjemmel for et tiltak, så kan de bruke noe de kaller «nødrett» – det vil si at en handling som ellers er straffbar, blir straffri. Fram til 1999 var det en viss adgang til å bruke nødrett som rettsgrunnlag i psykiatrien. Men etter Grunnlovsrevisjonen i 2014 og Menneskerettighetsloven i 1999, har dette blitt endret. Likevel har praksisen med å benytte nødrett fortsatt, forteller jusdoktoren.
I tillegg til at tiltak som utføres ved såkalt «nødrett» er ulovlig, fratar den også pasienten muligheten helt til å klage i ettertid.
Dette fordi såkalt «nødrett» faller utenfor systemene for registrering av vedtak. Fordi det ikke registreres, blir det i praksis umulig å klage på.
Ønsker å redusere tvang
At det gjøres forskning på området, er også Helsedirektoratet glade for.
– Vi er svært positiv til at Marius Storvik har avgitt en juridisk doktorgrad på området tvang i psykisk helsevern. Det har de siste årene vært et stort fokus på tvang i media. Det er stadig konferanser og debatter om temaet, og det er vedtatt lovendringer og nedsatt et lovutvalg. Dette er positivt, men i tillegg er det svært viktig med forskning. Dersom vi skal gjøre noe med tvangen, og det ønsker vi jo – nemlig å kvalitetssikre og redusere den – er det viktig å ha god kunnskap på området, sier Gitte Huus, avdelingsdirektør for psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet, via en e-post.
– Vi ønsker derfor Storviks doktorgrad velkommen. Vi har allerede hatt gleden av å samarbeide med han på feltet tidligere, og håper hans interesse for tvangsfeltet vedvarer, avslutter avdelingsdirektøren.
Referanse:
Storvik, M.: Rettslig vern av pasienters integritet i psykisk helsevern. Avhandling ved UiT Norges arktiske universitet. (2017)
