– Personer som opplever psykiske kriser, har selv mye kunnskap om hva en slik krise innebærer, og hva som er til hjelp, sier Monica Knudsen Gullslett, stipendiat ved Høgskolen i Sørøst-Norge. 

Hun har nylig gjort en doktorgradsavhandling der hun har dybdeintervjuet sju personer som har erfaring med psykiske kriser og hvordan disse blir håndtert av såkalte ambulante akutteam. Dette er team som i regi av landets distriktspsykiatriske sentre, rykker ut når folk trenger akutt hjelp. 

Formålet med akutteamene er å tilby pasientene en behandling som griper minst mulig inn i dagliglivet og som gjennomføres i samarbeid med pasientens nettverk. Teamene har også som formål å redusere bruken av tvang og unngå unødvendige innleggelser.

Ifølge Gullslett ønsker pasientene at erfaringene deres anerkjennes og tas i bruk. De vil bli møtt som hele mennesker.

Trygge og tilgjengelige

– De ansatte i akutteamene ble karakterisert som trygge og tilgjengelige når det var behov for dem. Det ambulante akutteamet ble beskrevet som et sikkerhetsbelte, forteller Gullslett.

De blir også omtalt som oppfølgende og konstruktive.  

• Les også: Krisehjelpere hjelper hverandre

– Brukene sier at de blir sett på som normale og betydningsfulle mennesker og behandlet deretter. De får også konkret hjelp til håndtering av kriser i hverdagen. Flere av de jeg intervjuet sier at de fikk hjelp på en spesielt god måte fordi de fikk mer kontroll over situasjonen selv, forteller Gullslett. 

Intensjonen med de ambulante akutteamene er å få en mer helhetlig vurdering av personen. De skal ta for seg hva som er problemet hos den enkelte og hvordan de kan hjelpe til å løse det.
 
Er det for eksempel best med hjelp hjemme for å mestre kriseopplevelsen eller er det behov for en pause og eventuell innleggelse?

– De ambulante akutteamene kan gjøre den vurderingen, sier Gullslett. 

Føler seg stemplet

Hun forteller om pasienter som uttrykker at de føler seg stemplet av sitt sosiale nettverk, av familien og seg selv. Dessverre er det også noen som føler seg stemplet av hjelpeapparatet. 

– Det siste er overraskende. En av de jeg intervjuet følte at de rundt henne ikke trodde på henne fordi hun var diagnostisert. Dette var ikke bare enkeltfunn. Brukere følte seg mønstret og mistrodd på at de var syke. De fortalte at de følte at apparatet snakket over hodet på dem, og at de ikke var inkludert i samtalen. Nettopp her ser de ambulante akutteamene ut til å utmerke seg positivt, gjennom å se brukerne som hele mennesker og gi dem tillit, sier Gullslett.  

Hun mener funnene er viktige fordi de viser at det er mulig å hente frem pasientenes egen kraft, og at det er mulig å hjelpe mennesker i krise utenfor en institusjon. 

– Pasientene forteller at de har selv mest kunnskap om sin egen situasjon, og de etterlyser hjelp fra behandlingsapparatet til å finne denne egenkraften og ta den i bruk. Det er viktig å finne ut hvilken type hjelp og støtte brukerne har behov for.

– Ifølge mine funn bør fleksible og brukerinvolverte ambulante akutteam fortsette å være en sentral del av de lokalbaserte psykiske helsetjenester fordi det er mange brukere som har behov for å få hjelp utenfor en institusjon. Vi har masse kunnskap om at institusjoner kan skape roller som gjør det vanskelig å bli frisk. Brukerne jeg intervjuet, uttrykte behov for gode tilbud til krisehjelp i hjemmet.

– Akutteamene kan neppe erstatte muligheten for innleggelse, men er totalt sett en viktig del av tjenestene som ytes. Funnene i studien er også viktige fordi de styrker forskning som sier at brukerne må få hjelp til å komme i kontakt med sine egne ressurser og krefter, avslutter hun. 

Referanse: 

Monika Knudsen Gullslett: En kvalitativ studie om personlige opplevelser og erfaringer med psykiske kriser og hjelp fra et ambulant akutteam  – hva kan fremme bedring i psykiske kriser? Doktorgradsavhandling, Høgskolen i Sørøst-Norge, 2016.