Det er et helsepolitisk mål å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. 

Kunnskapssenteret har i en rapport oppsummert forskning på effekten av tiltak som er ment å redusere tvangsbruk i psykisk helsevern for voksne. Tolv studier ble inkludert.

Funnene tyder på at en kriseplan og systematisk risikovurdering er tiltak som kan redusere bruk av tvang i psykisk helsevern. Men kvaliteten på dokumentasjonen er imidlertid vurdert til å være lav, ifølge forskeren bak rapporten.

- Dette noe som svekker tilliten til resultatene, sier Kristin Thuve Dahm som er forsker og prosjektleder ved Kunnskapssenteret.

- Flere og mer robuste studier er ønskelig for å bekrefte eller avkrefte disse funnene, og for å undersøke effekten av andre tiltak, konkluderer hun.

Kriseplan og systematisk risikovurdering

En kriseplan består i at pasient, pårørende og helsepersonell blir enige om hva som skal skje ved en krise eller sykdomsforverring, og hvordan det skal skje.

En systematisk risikovurdering er en vurdering av en persons atferd og psykiske tilstand etter sjekklister, for å kunne forutse vold. Vurderingene gjøres ved bruk av for eksempel ”Brøset sjekkliste for prediksjon av vold”. 

Hensikten er å være i forkant for å avverge at en person blir aggressiv og voldelig. Det kan nemlig bety at man må bruke tvang mot personen.

Usikre funn om andre tiltak

Rapporten fra Kunnskapssenteret har også oppsummert forskning på en rekke andre tiltak som er ment å redusere bruk av tvang.

Eksempler er bruk av aktivt oppsøkende behandlingsteam, akutt-kriseteam, nettverk og samhandling innen hjelpeapparatet og personlig støtte av advokat.

- Dokumentasjonen for disse tiltakene hadde imidlertid svært lav kvalitet. Det er derfor usikkert om de har effekt på bruk av tvang, sier Dahm.

Geografiske forskjeller

Det er rapportert store geografiske forskjeller i bruk av tvang i psykisk helsevern i Norge, i tillegg til forskjeller mellom institusjoner. Forskjellene kan ha flere forklaringer.

En norsk studie har sett på om det er sammenheng mellom bruk av tvang og karakteristika ved pasient, personell og de ulike psykiatriske avdelingene.

Studien fant betydelige forskjeller når det gjelder bruk av skjerming og tvangsmedisinering mellom akuttpsykiatriske avdelinger i Norge, selv når det er justert for pasientenes individuelle symptomer.

Det ser ut til at Norge har en høyere forekomst av tvangsinnleggelser sammenlignet med andre land, men tallene er usikre, ifølge forskerne.

Det er vanskelig å sammenligne bruk av tvang mellom ulike land, først og fremst på grunn av ulikheter i lovgivning, organisering og  rapporteringssystemer.

Veien videre

Kunnskapssenterets rapport viser at det finnes lite forskning på hvilke tiltak som er effektive for å redusere bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern.

Selv om kvaliteten på forskningen som har vært gjort varierer fra lav til svært lav, betyr ikke det nødvendigvis at tiltaket ikke virker, men at det er stor usikkerhet forbundet med resultatene.

- Det er behov for flere komparative studier som er relevante for norske forhold, som for eksempel studier som evaluerer effekten av kriseplan, aktivt oppsøkende behandlingsteam, akutt-kriseteam og behandlingskontrakter, konkluderer Thuve Dahm.

Referanse:

Dahm: Effekt av tiltak for å redusere tvangsbruk i psykisk helsevern for voksne, Rapport fra Kunnskapssenteret nr 9–2012.