Sjodogg skyldes bakterien Anaplasma phagocytofila (AP), som overføres med skogflått ( Ixodes ricinus). I Storbritannia regnes rådyr for å være hovedverten for bakterien. Dyr som har vært smittet en gang, kan forbli smittebærere for en lengre peride.

Hos virveldyr etablerer bakteriene seg i en fraksjon av de hvite blodlegemene. I tillegg til sau og storfe kan sjodogg forekomme hos hest, geit, rådyr og elg. Nært beslektede bakterier av AP som også overføres med flått, kan gi sjukdom hos mennesker. Man har sett en økende forekomst av slike sjukdommer hos mennesker både i USA og Europa.

Sykdommen er påvist i mange land i Europa, deriblant England, Irland, Frankrike, Sveits og Norge. I Norge er sykdommen påvist langs kysten fra Vestfold i syd til Brønnøysund i nord. Det er estimert at ca. 300.000 sauer får sjodogg hvert år i Norge. I helsekortregistreringene for 2006 var sykdommen i tillegg diagnostisert hos 141 storfe.

Sjukdommen forekommer på den årstiden som flåtten er aktiv, særlig tidlig sommer og høst. Inkubasjonstiden er fra noen dager til ca. én uke.

Sjodogg hos sau

Inkubasjonsperioden hos sau er 4 – 8 dager. Dyra får høy feber tidlig i sykdomsforløpet med nedsatt matlyst og nedstemthet. Forhøyet pustefrekvens og hjertefrekvens og mild hoste observeres ofte i forbindelse med sykdommen. Drektige søyer som infiseres for første gang vil ofte abortere. Værene kan være forbigående infertile i sykdomsperioden.

Lam gjennomgår ofte et mildt sykdomsforløp med fluktuerende feber mellom 40 og 42 o C i en periode på inntil 10 dager.

 Et viktig utslag av denne sykdommen er redusert immunforsvar og dermed økt risiko for andre bakterielle sjukdommer blant annet stafylokokker som kan gi blodforgiftning og leddbetennelser. Lungebetennelser på grunn av infeksjon med andre bakterier forekommer også.

Sjodogg hos storfe

Storfe får høy feber (40,5 o C) som varer fra 2 -12 dager (lenger hos høydrektige dyr). Feberen kan gå tilbake, for så å stige igjen. Slik kan dyra gjennomgå flere perioder med høy feber. Lakterende dyr får et drastisk fall i melkeproduksjonen, mattlysten reduseres eller opphører, rask respirasjon og mild hoste kan observeres.

Høydrektige dyr kan abortere. Plutselige dødsfall kan også forekomme.

Diagnosen stilles på bakgrunn av kliniske symptomer og påvisning av bakteriene i fargende blodutstryk. Påvisning av antistoffer i blodet fra dyr som har vært smittet, er også mulig. Sjuke dyr kan behandles med antibiotika. Vaksine mot sjukdommen finnes ikke.

Generelle forbyggende tiltak som begrenser flåttens naturlige tilholdssted, vil redusere risikoen for sjukdommen. I områder hvor man vet smitten finnes, anbefales det at lam eller unge søyer som skal pares har vært i kontakt med smittestoffet før drektigheten begynner, for å unngå aborter.