– Fedrekvoten er et forsøk på å styre indirekte noen felt i samfunnet som det er vanskelig å styre direkte.

– Valgfriheten står sterkt i vårt samfunn, og det er viktig å huske på at fedrekvoten faktisk er valgfri. Men gjennom innføringen av kvoten gjør staten uønskede valg til irrasjonelle valg, sier Birgitte Johansen.

Johansen disputerte tidligere denne måneden. I doktorgraden diskuterer hun innholdet i familiepolitiske dokumenter som omhandler innføringen av fedrekvoten.

Hun har også intervjuet foreldre og barnehagepersonale om spørsmål rundt barneomsorg og arbeidstid.

Skal løse mange problemer

De 10 ukene som nå er forbeholdt pappa skal fikse på mange ting på en gang, viser blant annet høringsnotater, odelstingsproposisjoner og stortingsmeldinger som Johansen analyserte.

– I disse dokumentene kan man lese at fars inntreden i foreldrepermisjonen skal forandre forholdet mellom mor og far, mellom arbeidsgiver og arbeidstakere av begge kjønn, og selvsagt mellom far og barn, forteller hun.

Forskeren har blant annet funnet eksempler på at man ønsker å «påvirke diskusjonen i hjemmet» slik at fedreukene blir en pådriver til at foreldrene også deler resten av permisjonen mer likt.

Vil styre valg

I et samfunn hvor valgfriheten står så sterkt som hos oss, er det vanskelig for staten å styre det som skjer innenfor husets fire vegger, mener Johansen.

– Hvordan skal staten styre oss når idealet er at vi i utgangspunktet skal få lov til å være frie både i tanke og kropp? Én måte er å styre valgene vi tar.

– Det gjøres ikke gjennom lover og straff, men indirekte gjennom påvirkning av holdninger, moral og samvittighet. Man retter altså styringen mot sinnet til hver enkelt av oss, sier hun.

Staten kan for eksempel ikke bestemme at fedre må være hjemme med barna sine, men fedrekvoten følges av oppfordringer som forteller at dette er bra for forholdet til barna, og at det vil bedre likestillingen i hjem og arbeidsliv.

– Dette må sies å være en vellykket politikk i og med at en svært stor prosent av fedrene tar ut de ukene som er forbeholdt far.

– Både andres forskning og mine egne intervjuer med foreldre viser imidlertid at mødre fortsatt tar størsteparten av omsorgsansvaret. Det ser altså ikke ut til at forholdet mellom foreldrene har blitt endret i den grad politikerne ønsker, sier Johansen.

Slingringsmonn i systemet

Det er en grense for hvor langt en slik indirekte styring kan nå, påpeker forskeren.

– Kanskje kommer man ikke helt i mål rett og slett fordi det ikke er mulig? I et samfunn hvor vi har valgfrihet kan ikke staten detaljregulere hvilke valg vi tar. Det er et slingringsmonn i systemet, en frihet til å ta andre valg enn den familiepolitikken peker mot.

– Det er dette slingringsmonnet jeg har sett på. Det består blant annet av kulturelle forståelser om hvordan fedre og mødre er og bør være, som påvirker valgene folk tar i forhold til foreldrepermisjon og deltidsarbeid, sier hun.

I slingringsmonnet finnes også kravene fra arbeidslivet som er med på å påvirke hvordan foreldre legger opp hverdagen. I tillegg finnes ekspertuttalelser fra andre enn staten, for eksempel førskolelæreres oppfatning av hvor mange timer om dagen et barn bør være i barnehagen.

Dette er kunnskap foreldre oppsøker, og som kan være med på å påvirke valget om deltidsarbeid for en av foreldrene.

– I dette rommet for valg oppstår det vi kaller likestillingsparadokset; det at til tross for at vi har de legale rettighetene på plass i forhold til likestilling, har vi et svært kjønnsdelt arbeidsliv, og kvinner, særlig mødre, jobber deltid i langt større grad enn menn, sier Johansen.

Arbeidslinja

Den norske staten har gjennom arbeidslinja, en velferdsmodell som sikter på å få så mange borgere som mulig ut i arbeid, gjort det mulig for kvinner å kombinere betalt arbeid med omsorg.

Gjennom gode permisjonsløsninger og tilgang på barnehageplass har man lykkes i å holde en høyere fødselsrate enn i mange andre europeiske land, samtidig som en stor prosent av norske mødre har lønnet arbeid.

– Fedrekvoten blir et virkemiddel for å oppfylle arbeidslinja. Den har som mål å få fedre fra forsørgerrollen til en rolle som tilstedeværende fedre, samtidig som kvinner knyttes sterkere til arbeidslivet og gis bedre mulighet til å forsørge seg selv, sier Johansen.

Hun vil på ingen måte si at denne politikken mislykkes. Det hun vil ta opp til diskusjon er om familiepolitikken alene er nok for å endre det norske likestillingsparadokset.

Avhengige av omsorg

– Jeg er opptatt av at alle mennesker i perioder av livet er avhengige av omsorg. Vi må legge opp til et samfunn hvor man tar vare på hverandre. Det vil nødvendigvis få implikasjoner for normen for normalarbeidstakeren, sier Johansen.

Hun understreker at dette ikke bare handler om småbarnsforeldre. I perioder hvor en arbeidstaker for eksempel må ta seg av aldrende foreldre eller en syk partner kan det også være nødvendig med tilpasning på arbeidsplassen.

– Fortsatt er det sånn at kvinner tar en større byrde enn menn i forhold til slikt ansvar. Dette er en viktig grunn til vårt kjønnssegregerte arbeidsliv, fordi mange kvinner velger yrker som det er lettere å kombinere med omsorgsansvar.

– Kanskje er det en regulering av arbeidslivet, ikke familiepolitikken, som må til for å bryte dette mønsteret, avslutter Johansen.