Flere byer og fylkeskommuner har innført parlamentarisk styre, og flere vurderer å gå bort fra formannskapsmodellen.

Saxi har undersøkt hvordan overgang fra formannskapsprinsipp til det parlamentariske prinsipp har påvirket politikkutforming, maktfordeling og den offentlige debatten.

– Parlamentarisme har ikke utløst noen stor reformbølge i norsk kommunesektor. I dag er det parlamentarisme i byene Oslo og Bergen og i fylkene Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, sier Saxi som disputerte ved Universitetet i Tromsø 21. mai i år. 

Forskjell på modellene

– Formannskapsmodellen, med brei representasjon i det utøvende organet, resulterer vanligvis i en konsensuspreget politikk. Innføring av parlamentarisme forventes å gi politikkutformingen et klarere majoritetspreg.

Formannskapsprinsippet og det parlamentariske prinsipp skiller seg på tre måter:

• Det utøvende organet velges med proporsjonalt valg med formannskapsprinsipp, mens det velges med majoritetsvalg med parlamentarisme.
   
• Det utøvende organet sitter trygt i fire år med formannskapssystem, mens et by- eller fylkesråd må fratre hvis et flertall av de folkevalgte uttrykker mistillit til rådet.
   
• Administrasjonen ledes av en ansatt administrasjonssjef med formannskapssystem, mens denne erstattes med et politisk valgt råd med parlamentarisk styring.

I skyggenes dal

– I fylkeskommunene med parlamentarisme er flertallsråd blitt regelen, og politikken har fått et majoritetspreg.

 – Dette er i tråd med intensjonene med parlamentarismereformene, der politikerne ønsket å tydeliggjøre det politiske ansvaret og skillelinjene i politikken, sier Saxi.

Ved innføring av parlamentarisme overtar politikerne administrasjonen, og dette oppleves positivt av politikere.

– Baksiden av medaljen er imidlertid at opposisjonspolitikerne opplever at de vandrer i skyggenes dal. Opposisjonens frustrasjon skyldes at makt og ressurser konsentreres til partiene i posisjon og at fylkesrådenes møter er lukkede.

– At fylkeskommunen har få viktige oppgaver og at fylkestinget sjelden møtes, bidrar til opposisjonens følelse av avmakt.

– Av hensyn til opposisjonen bør derfor kommuner og fylkeskommuner være skeptisk til å innføre parlamentarisme, sier Saxi.

Konsensusstyre i byene

– En nærmere analyse av parlamentarismen i Oslo, Bergen og Nordland viser at politikkutformingen ikke har blitt mer majoritetspreget, slik man forventet. Særlig i storbyene har politikken fortsatt et konsensuspreg, forteller Saxi og fortsetter:

– Årsakene til dette er den norske valgordningen og flerpartisystemet som gjør at ettpartiregjeringer med majoritet ikke forekommer. Politikerne velger også i stor utstrekning å danne mindretallsregjeringer, noe som bidrar til å gi politikken et konsensuspreg.

Ikke økt publisitet

Saxi har i avhandlingen ”Fra konsensusstyre til majoritetsstyre? Innføring av parlamentarisme i norsk kommunesektor”, også analysert alt som ble skrevet om Nordland fylkeskommune i tre lokalaviser i 1997 og 2001.

Analysen av avisartiklene viser at det ikke ble skrevet mer om fylkeskommunen eller om fylkespolitikk etter overgangen til parlamentarisme.

– De viktigste grunnene var at fylkesrådet i Nordland besto av en konsensuspreget storkoalisjon i perioden 1999-2003, og at fylkesrådets møter var lukkede. Dermed mistet journalistene adgang til det utøvende organet, og det ble mindre å skrive om i avisene.

– Med parlamentarisme skulle man forvente en mer konfliktpreget politikk og flere negative oppslag. Analysen av avisartiklene viser imidlertid en klar økning i positive oppslag, avslutter Saxi.