De skal egentlig ikke eksistere, Kringsollfonna rett sør for Oppdal og Storbreen like nord for Snøhetta. På disse stedene er somrene for varme og vintrene for tørre til at isbreer eller flerårige snøfonner skal kunne dannes.

Likevel har de gamle snø- og isfenomenene klart seg i over 5000 år – ja, de overlevde til og med varmeperioden vi hadde i middelalderen.

I løpet av en kort tidsperiode har de likevel nesten smeltet bort. Får vi én eller to varme somre til, vil de være historie.

Jobber etter klokka

NTNU-forskerne som nå studerer snøfonnene, har det derfor travelt. NTNU Vitenskapsmuseet leder prosjektet, og arkeologer har allerede hentet ut spennende funn fra områdene som kommer til syne når isen og snøen forsvinner – for eksempel pilspisser som er over 5000 år gamle.

• Les også: Når snøen smelter avdekkes unike funn

Forskerne fra Geografisk institutt ved NTNU er derimot mest opptatt av sammenhengen mellom værforhold og hvordan snøfonnene legger på seg eller smelter bort. Siden forskningsprosjektet startet i 2012 har de besøkt de to snøfonnene rundt ti ganger hvert år.

– Norge har lang tradisjon for å gjøre målinger på breer av ulik størrelse, men vi har svært liten kunnskap om de minste breene og det som av lokalbefolkningen omtales som fonner, forteller førsteamanuensis Geir Vatne ved Geografisk institutt.

Skaffer detaljerte data

En isbre er en flerårig masse av snø og is i bevegelse, mens snøfonner ligger i ro. Mye teknologisk utstyr tas i bruk for å skaffe kunnskap om breene og deres egenskaper.

Ved hjelp av en laserskanner og snøkjerner måles hvor mye fonnene legger på seg om vinteren og smelter om sommeren. Tradisjonelle målemetoder som staker og snøsonderinger er for ressurskrevende og gir for dårlig datakvalitet.

Georadar måler breenes tykkelse. De høyoppløselige dataene brukes til å lage 3D-modeller som visualiserer volumforandringer – og som deretter kan sammenstilles med værdata. Forskerne kan også se om det er endringer i vinternedbør og vindens fordeling av snøen eller om det er endringer i sommertemperatur som avgjør om fonnene smelter eller vokser.

Svært nøyaktig GPS-teknologi brukes til å måle om det er bevegelse i snøfonnene. I tillegg har forskerne tatt sedimentprøver fra innsjøene foran snøfonnene for å studere hvordan de har variert i størrelse og aktivitet siden innlandsisen trakk seg tilbake fra området. Forskerne har også forsøkt å kartlegge snøfonnenes utbredelse i landskapet gjennom alle disse årene.

– En del av resultatene overrasker oss. Det ser ut som flere av fenomenene som vi kaller snøfonner, egentlig er isbreer, sier Vatne.

Skiller mellom fonn og bre

Men vent nå litt. Hvordan klarer snøfonner å overleve i 5000 år når de ut fra et regionalt klima ikke burde eksistere? Isbreer og snøfonner, som det er mange av i den norske fjellheimen, dannes der det samles mer snø om vinteren enn det som smelter den påfølgende sommeren.

Snøfonner ligger typisk i forsenkelser orientert mot nordøst, skjermet for direkte solinnstråling store deler av året. Samtidig ligger de i le for dominerende vindretninger, slik at de samler vindtransportert snø.

• Les også: Norges største arkeologifunn i 2014

Storbreen ligger høy til fjells i et område med permafrost, noe som vil si at det er frost i bakken året rundt. Forskerne har målt temperaturen ved bunnen av breen til minus 1,4 grader om sommeren, og breen er derfor frosset fast i underlaget og beveger seg heller ikke mye.

– Storbreen kalles altså en bre, selv om den knapt har målbar bevegelse, sier Vatne.

Borte for alltid

Forskerne har ikke tatt temperaturen på Kringsollfonna, men GPS-målinger viser at den er i bevegelse. Den er derfor mer en isbre enn en snøfonn. Denne kunnskapen kan hjelpe arkeologene med å forklare deres funn.

Snøfonnene er naturens egne frysebokser, der blant annet pollen og dyrebein oppbevares. Nå er lokket på fryseboksen tatt av, og snøfonnene er i ferd med å smelte.

– Når snøfonnene først er borte, vil pilskafter av tre og annet organisk materiale som ligger inne i dem, raskt brytes ned. Da er det tapt for alltid. Det er dessuten større sannsynlighet for funn i fonner som ikke har bevegelse. Det gamle materialet som en gang har vært inne i breer som beveger seg, er transportert fram til brefronten og smeltet ut for lenge siden, forklarer Vatne.

Plass i økosystemet

Både Kringsollfonna og Storbreen la kraftig på seg vinteren 2012, til tross for at det ikke kom spesielt mye snø. Årsaken var at det var mye vind i periodene rundt og etter store snøfall, slik at snøen samlet seg i forsenkningene. 

På slutten av sommeren senere det året var det fortsatt igjen fire meter med snø fra sist vinter, før ny snø kom til. I løpet av den varme sommeren i 2014 mistet derimot Kringsollfonna over 10 meter med snø og is.

– Dette var ikke bare den snøen som kom vinteren før – det var åtte meter av den gamle isen som forsvant. Våre målinger viser at det fortsatt er igjen åtte meter med is der fonna er på det tykkeste. Får vi én sånn varm sommer til, kan derimot hele Kringsollfonna være borte, forklarer Vatne.

Han peker på at snøfonnene spiller en rolle i økosystemet vårt. På varme sommerdager trekker reinsdyr mot snøfonnene, blant annet for å unngå insekter.

Det er ikke utenkelig at vi snart får vite hva som skjer når reinen må klare seg uten slike kjølige tilfluktssteder – for Geir Vatne er ikke i tvil:

– Sannsynligheten er stor for at snøfonnene snart vil smelte bort. Kanskje for godt.