Mens nasjonalismebegrepet her til lands gjerne fører tankene mot den ytterliggående høyresiden, handler forsøket på å skape en ny, russisk nasjonalisme om noe ganske annet.

– Kreml fremmer en sentrumsorientert, «inkluderende» nasjonalisme. Det finnes selvsagt også aktører som er forkjempere for en mer rendyrket etnisk russisk nasjonalisme, først og fremst på ytterste høyre, men også blant de liberale, vestvendte. Aleksej Navalnyj, som i media gjerne omtales som Putins erkefiende, er et eksempel på en etnonasjonalist innenfor den liberale leiren, forteller seniorforsker Helge Blakkisrud ved NUPI.

Han og Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo, har nylig utgitt boken New Russian Nationalism, hvor ledende eksperter undersøker russisk nasjonalisme som politisk, sosialt og intellektuelt fenomen. 

Arven etter Sovjet

I dag handler den russiske nasjonalismen i stadig større grad om etniske problemstillinger, mens den tidligere ble dominert av såkalte imperiale tendenser – altså en stats ønske om å dominere over andre stater.

For å forstå russisk nasjonalisme, mener Blakkisrud det er det lurt å begynne med å ta et skritt tilbake.

Han snakker gjerne om to typer nasjonal identitet: Én som er knyttet til etniske grupper, en annen til identifikasjon med en gitt stat.

– Du kan for eksempel både identifisere deg som pakistaner og som norsk statsborger. I sovjettiden fantes det en sovjetisk identitet som knyttet alle unionens borgere sammen, men myndighetene krevde også at alle hadde en etnisk identitet. Sistnevnte ble registrert i innenrikspasset og var umulig å endre. Du ble registrert med samme identitet som dine foreldre. Det var et klart skille mellom disse identitetene, forklarer Blakkisrud.

Da Russland ble selvstendig i 1991, videreførte de dette skillet.

Forsinket reaksjon på oppløsningen

– På russisk har man to ord som begge oversettes som «russisk» på norsk: «russkij» og «rossijskij». Det første er knyttet til russisk etnisitet, det andre til den russiske staten. Etter 1991 tok man utgangspunkt i det siste av disse begrepene og konstruerte en ny statsborgerlig identitet, «rossijanin».

I boken forsøker forskerne å argumentere for at det vi nå ser er en forsinket reaksjon på Sovjetunionens oppløsning. 

– Mens de tidligere sovjetrepublikkene umiddelbart slo inn på etnisk nasjonsbygging, videreførte Kreml den sovjetiske todelingen. Rossijanin-identiteten slo imidlertid aldri helt rot, sier russlandseksperten.

Etter at Putin igjen ble president i 2012 har han, ifølge Blakkisrud, frontet en prosess hvor skillet mellom de to ulike identitetene gradvis viskes ut, og hvor vekten ligger på et verdibasert fellesskap bygget opp rundt russisk språk, kultur og historie

Viktig å skape nasjonalt samhold

Blakkisrud beskriver en vekselvirkning mellom grasrota og myndighetene i det multietniske Russland, der den russiske etnonasjonalismen i stor grad er blitt drevet frem nedenfra. Kreml på sin side har i den senere tid tatt til seg og brukt noe av grasrotas retorikk.

– Som statsleder ønsker Putin bredest mulig oppslutning om statsprosjektet sitt, sier Blakkisrud.

Etter demonstrasjonene i Moskva og andre større byer i etterkant av parlamentsvalget i 2011, hvor det ble klart at deler av middelklassen hadde vendt ham ryggen, valgte Putin, ifølge Blakkisrud, å appellere til russernes nasjonalfølelse og å gi det etnisk russiske en større plass innenfor den tradisjonelt multietniske statsborgerlige identiteten.

– Konstruksjonen som Kreml forsøkte å få på plass på 1990-tallet for å erstatte «sovjetfolket», viste seg å ikke være liv laga. Særlig i dag, hvor russiske myndigheter føler seg kringsatt av fiender, er det viktig å skape nasjonalt samhold. Da fungerer et frieri til det etnisk russiske godt, sier forskeren.

Faremomenter

Selv om den nye russiske nasjonalismen er fleksibel og inkluderende, omfatter den ikke alle.

– Dermed kan den føre til motmobilisering i føderasjonens ytterkanter, hvor du har republikker med en kompakt muslimsk befolkning. Vil de kjenne seg igjen som «russkij»? Nei. Vil etniske russere akseptere dem som det? Nei, sier Blakkisrud.

Særlig i Nord-Kaukasus er det, ifølge forskeren, utfordringer. Selv om denne regionen har vært en del av Russland siden 1800-tallet, oppfattes de etniske gruppene som holder til her, som kulturelt fremmede og vanskelige å assimilere inn i fellesforståelsen av det russiske.

– Hvilke negative konsekvenser kan den nye russiske nasjonalismen føre med seg?

– Du trenger jo en viss grad av patriotisme, oppslutning om og identifikasjon med staten. Spørsmålet er hvor sterk brodd denne har mot grupper innenfor egen stat og omverdenen. Hvor mye av patriotismen som er drevet av fremmedfrykt og hvor mye som er drevet av kjærlighet til egne. Overført til statens politikk blir det et spørsmål om hvordan man bruker nasjonalisme og nasjonal identitet: Til samhold internt, til undertrykkelse av egne minoriteter, eller til å rettferdiggjøre territoriell ekspansjon og revansjisme, sier Blakkisrud.

Referanse: 

Pål Kolstø and Helge Blakkisrud. The New Russian Nationalism - Imperialism, Ethnicity and Authoritarianism 2000–2015, Oxford University Press, 2016