Vanskelig å koordinere katastrofer

– Det er ofte stor mistillit mellom FN og frivillige organisasjoner på den ene siden og landets myndigheter på den andre, sier forsker Bjørn Ivar Kruke ved Universitetet i Stavanger.  

Publisert
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

– Og midt imellom står menneskene som er blitt flyktninger i eget land, sier Kruke.

Ifølge UiS-forskeren kan mistilliten gå mange veier. I noen tilfeller vegrer landets sentrale myndigheter seg for å samarbeide med vestlige hjelpeorganisasjoner, siden de er usikre på hva de egentlig er ute etter.

De kan for eksempel mistenke enkelte av dem for å ha sympati med opprørsgrupper i landet.

Hjelpeorganisasjonene på sin side er ofte kritiske til myndighetene i landet, som jo står ansvarlig for den forferdelige situasjonen som er oppstått. Representantene for vestlige organisasjoner opplyser at de ikke klarer, eller ønsker, å pleie den nødvendige kontakten med myndighetene i landet.

Organisasjonene kan også få problemer med forholdet til befolkningen, som nærer en grunnleggende mistillit til sine egne myndigheter.

Dersom organisasjonene samarbeider for tett med myndighetene, møter hjelpearbeiderne motvilje hos dem de prøver å hjelpe.

Bjørn Ivar Kruke. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
Bjørn Ivar Kruke. (Foto: Elisabeth Tønnessen)

Feltstudier i Sudan

Kruke har gjort flere feltstudier i områder med komplekse kriser. I 2005 var han
midt oppi nødhjelpsarbeidet i en flyktningleir i det sørlige Darfur. Der så han hvordan dårlig kommunikasjon og sterk mistillit vanskeliggjorde nødhjelpsarbeidet.

Konflikten som brøt ut i Darfur i 2003, var et resultat av en dyptgående krise i regionen. Den hadde sin bakgrunn i sult, tørke, ørkenspredning, folkeforflytninger, etniske konflikter og en følelse av marginalisering i forhold til sentrale områder i Sudan.

Da opprørsgrupper i Darfur-provinsen tok til våpen, utløste det en voldsom respons fra myndighetene i Karthoum. Om lag 200 000 sudanesere ble drept. To millioner mennesker ble fordrevet fra hjemstedet og ble flyktninger i eget land.

Behovet for mat, medisiner og annen hjelp var enormt, og hjelpearbeidet krevende.

– Min erfaring er at det er helt umulig å lykkes hvis man ikke bruker lokalbefolkningen.
Du får ikke en flyktningleir med 100 000 mennesker til å fungere uten å bruke dem det
gjelder.

– Lokalbefolkningen har ofte en veldig god følelse for hva som trengs. De vet mye, har store nettverk og kjenner kulturen, sier Kruke.

På høyere nivå

Kruke mener at koordinering i komplekse kriseområder ikke kan sees atskilt fra diskusjoner på høyere nivå:

På nasjonalt nivå i kriseområdene; på hovedkvartersnivå i internasjonale organisasjoner som FN og EU; med donorer som finansierer humanitære operasjoner, som for eksempel USAID, ECHO og NORAD; i hovedkvarterene til store internasjonale humanitære organisasjoner som for eksempel, Oxfam, CARE, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp.

Kruke peker på noen sentrale dilemma i koordinering, nemlig ansvaret for koordinering av humanitære operasjoner i kriseområder hvor nasjonalstaten ikke har kapasitet, eller er en av de krigførende partene, og behov for samarbeid i kriseområdet med parter som man ikke har tillit til, samt strategisk behov for å sentralisere beslutningstaking.  

– Det er også viktig med forebyggende tiltak som det å bygge robuste sosiale og tekniske strukturer som kan hindre eskalering av hendelser til akutte kriser og redusere konsekvensene av kriser som likevel oppstår, sier Kruke.

Bakgrunn:

Bjørn Ivar Kruke disputerte med sin avhandling “Complicated coordination in a complex emergency” 11. juni 2010