- Lærer ikke å kommunisere

- Lærebøkene i engelsk legger opp til faktakunnskap om andre land og kulturer, men overser de enkle kulturforskjellene som ofte betyr forskjellen mellom suksess og fiasko for språkbrukeren, sier høgskolelektor Ragnhild Lund.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Å kunne kommunisere med folk fra andre land og kulturer på et fremmed språk, medfører ganske store kulturelle utfordringer.

Hvordan håndteres disse utfordringene i skolenes undervisningsmateriell?

- Min undersøkelse av lærebøkene viser at selv ikke et så grunnleggende fenomen som bruken av “please” dekkes i behørig grad.

Det sier høgskolelektor Ragnhild Lund ved Høgskolen i Vestfold, som nylig forsvarte sin doktoravhandling Questions of Culture and Context in English Language Textbooks.

- L-97 var den første norske læreplanen til å påpeke at slike kommunikasjonssituasjoner medfører både språklige og kulturelle utfordringer, og at elevene må lære å kommunisere “på tvers av kulturforskjeller”.

- Men planen sier lite eller ingen ting om hvordan dette skal skje. Det er forstemmende å se at lærebøkene for ungdomsskolen heller ikke følger opp.

På tvers av kulturforskjeller

- Ta britisk engelsk som eksempel: Det er av avgjørende betydning for å bli oppfattet som et sivilisert menneske at man er høflig, bruker “please”, “thank you”, kjenner sin plass i hierarkiet og finner sin plass i køen, bokstavelig talt.

- Lever man ikke opp til normene her, oppfattes man som de barbarene vi trolig helst ikke ønsker å være.

- Eller i USA: Vi hører amerikanere snakke, uformelt og jovialt. Men lever du ikke opp til deres forventninger om høflighet, vennlighet, sjenerøsitet og ros, blir du fort oppfattet som både uhøflig og tverr.

- Denne typen kulturelle utfordringer nevnes overhodet ikke i lærebøkene.

Kultur er viktig

- Både engelskplanen og den generelle delen i læreplanen vektlegger betydningen av at elevene utvikler en evne til å forholde seg til mennesker fra andre kulturer, presiserer Lund.

- Innsikt i egen og andres kulturbakgrunn og utvikling av gjensidig respekt og toleranse er ord som går igjen. I lærebøkene, derimot, får en inntrykk av at kulturforskjeller er noe som bare skaper vansker mellom “dem” og “dem”, og ikke mellom “dem” og “oss”.

- Tekstene beskriver for eksempel kulturkonflikter mellom urbefolkningen og storsamfunnet i Australia og USA, og mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland.

- De få nordmennene som opptrer i lærebøkene, derimot, opplever ikke kulturelle utfordringer av noe slag, sier Lund.

“Kulturnøytrale” univers?

- De fleste tekstene som tar opp tenåringers interesser og bekymringer refererer til et tilsynelatende kulturnøytralt - men klart vestlig - univers, som elevene åpenbart er forventet å kjenne igjen som sitt eget, fortsetter Lund.

- Slike tekster er selvfølgelig problematiske på den måten at elevene mister en sjanse til å lære om andre kulturer.

- Mer problematisk er det likevel at tekstene overser mangfoldet i elevenes egen kulturelle bakgrunn, og signaliserer at vestlige verdier og levemåter ikke bare er de normale, men faktisk de eneste mulige.

"Ragnhild Lund."
"Ragnhild Lund."

- Vi vet jo litt om hvordan det oppfattes når en norsk jente kommer ut i verden og oppfører seg slik hun gjør hjemme, for eksempel i forhold til det andre kjønn.

- Dette er en utfordring som bøkene kunne tatt tak i. I stedet presenterer de et univers der alle personene er nordiske, egalitære og likestilte, og underslår at slik er det faktisk svært få steder i verden.

Hva skal læres og hvorfor?

- Et annet spørsmål er hvilken funksjon det kulturelle stoffet er ment å ha. Selv om bøkene inneholder mange faktaorienterte tekster, følger arbeidsoppgavene opp dette stoffet i forsvinnende liten grad.

- Skjønnlitterære tekster, til og med utdrag av kjente forfatteres verk, brukes oftest kun som utgangspunkt for tradisjonelle språktreningsoppgaver.

- Det er også verdt å merke seg at både faktastoff og kvalitetslitteratur presenteres side om side med tekster som tar sikte på å appellere til aldersgruppa, med temaer som fritid, forelskelse og tenåringsfrustrasjoner.

- I oppgavestoffet og i lærebokforfatternes kommentarer gis det et inntrykk av at innholdet i den ene teksten er like viktig eller uviktig som i den andre.

- På denne måten sendes et signal om at det kulturelle stoffet er valgt temmelig tilfeldig, og at det ikke er så nøye om elevene lærer noe av det.

- Når det er så utrolig mye vi nordmenn kunne hatt behov for å vite når vi begir oss ut i verden, synes jeg det er synd at ikke innholdet i engelskbøkene fokuseres rundt dette, avslutter Lund.

Powered by Labrador CMS