Oppropet sto på trykk i Aftenposten fredag 5. mai, men debatten har pågått lenge, og flere professorer har allerede sluttet seg til det.

Resultatbasert omfordeling går ut på at en andel av forskningsfinansieringen skal fordeles mellom de høyere utdanningsinstitusjonene avhengig av hvor mange doktorgradskandidater de produserer, hvor mye EU- og NFR-midler de tiltrekker seg, og hvor mye de vitenskapelig ansatte publiserer i anerkjente vitenskapelige tidsskrift.

Det er det siste punktet de to protesterer mot i oppropet.

- Dette bygger på et positivistisk grunnsyn, der man kan kvantifisere kvalitet. Sett fra et humaniora- og samfunnsfagsperspektiv, blir det rett og slett urimelig, hevder litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen, ved Universitetet i Bergen (UiB).

Han mener et av de største problemene er at ordningen forutsetter en viss konsensus om hva som er god forskning, og hvilke tidsskrift som er de ledende. Selv om de fleste medisinere ville synes det var gildt å bli publisert i The New England Journal of Medicine, er bildet nemlig mer komplisert for humaniora.

- Kan bli en tvangstrøye

- For oss er virkeligheten bevegelig og perspektivistisk. Det som kan være god kvalitet for noen, kan være helt ubrukelig sett ut fra andres perspektiv, sier han.

Et annet vesentlig problem, i følge UiB-forskerne, er vektleggingen av artikler som publikasjonsform, fremfor monografier.

- Dette kan bli en tvangstrøye for mange samfunns- og kulturfag, som ofte trenger å male på større lerret. De fleste godkjente tidsskriftene og forlagene er dessuten engelskspråklige, sier Anders Johansen.

For de fagene der norsk er det viktigste fagspråket, kan dette gi noen bisarre utslag.

Diskriminerer mot norsk

I fjor kom storverket «Virksomme ord» ut, om den politiske talens historie i Norge. Et verk på 750 sider som det har tatt forfatterne Anders Johansen og Jens Kjeldsen rundt to år å lage. En slik monografi på et norsk forlag i nivå 1 gir en uttelling på 5 vektpoeng. For en nivå 2-artikkel på 10 sider får man til sammenligning 3 poeng.

- Spørsmålet er om et slikt system honorerer faktisk forskningsinnsats. Jeg er redd for at vektsystemet kan føre til en ukultur der man forsøker å tyne flest mulig artikler ut av arbeidet sitt, sier Johansen.

Et annet problem er at det i utgangspunktet kun er engelskspråklige, vitenskapelige tidsskrifter som når opp i den gjeve nivå 2-kategorien.

Hovedårsaken til dette, er at kategoriseringen er gjort på basis av data fra ISI-databasen, som rangerer internasjonale tidsskrift etter blant annet hvor hyppig de blir sitert av andre, tilsvarende tidskrift. Det ligger i sakens natur at norskspråklige tidsskrift vanskelig kan nå opp i en slik rangering, og det skaper vansker i fag der publikasjonsspråket tradisjonelt har vært norsk.

Et demokratisk problem

For å kompensere for dette har tre norske tidsskrift likevel fått plass i nivå 2: Historisk tidsskrift, Edda og Tidsskrift for rettsvitenskap.

- Men dette gjelder jo for flere fagområder enn historie, nordistikk og juss, sier Johansen. Han er redd for at reformen kan føre til at norsk uviktiggjøres som akademisk språk.

- Hvis dette fører til at norsk blir hengende etter i begrepsutvikling for nye kunnskapsområder, vil det i lengden ikke kunne hevde seg som et fullverdig språk, forklarer Johansen.

Fremfor alt er han bekymret for at det blir større avstand mellom fagdebatten i akademiske miljø og den brede, offentlige debatten. Han har tidligere hevdet i media at dette til syvende og sist kan bli et demokratisk problem.

Tvinges inn i smale fagtidsskrift

- En av de viktigste funksjonene forskere innen samfunnsfag og humaniora har, er å levere ressurser til diskusjonen omkring kultur- og samfunnsspørsmål. Vi beskriver og gir navn til nye fenomener og fôrer kulturdebatten med nytt materiale.

- Men dette forutsetter at litteraturen er tilgjengelig og lesbar også for andre enn fagfolk. Det er ikke forenlig med et system som setter et skarpt skille mellom vitenskapelige og andre slags publikasjoner, og for eksempel utelukker bøker utgitt på allmennforlag og artikler i de allmennkulturelle tidsskriftene, sier Johansen.

Johansen og Bjerck Hagen mener denne funksjonen er i fare dersom forskningen i større grad tvinges inn i tidsskrifter som kun leses av små spesialistgrupper, og dersom engelsk blir det enerådende fagspråket. De to mener nærheten mellom den akademiske og den offentlige debatten i samfunnsfag og humaniora har styrket og beriket det norske språket.

- Noe av det som gjør dette så problematisk, er at vi bruker språket ikke bare til å formidle ferdig kunnskap, men også til å tenke med. Og de fleste av oss tenker nok mer skjematisk på et fremmedspråk enn på morsmålet, sier Johansen.

Skaper usolidariske utviklingsforskere

- På denne måten angår språkspørsmålet også kvaliteten på forskningen. Tellekantsystemet er bedre egnet for dem som bruker fagspråket som et teknisk verktøy til presist å beskrive metode og resultat.

- Det stilles helt andre krav til språkføringen innen våre fag, der de mest anerkjente forskerne gjerne også er de som uttrykker seg mest sofistikert, hevder Bjerck Hagen.

De to understreker at dette ikke er noe lokalt problem for Norge. En slik ordning fører også til en praksis som er uheldig for utviklingsforskere spesielt - og U-land generelt.

- Mange utviklingsforskere kjenner seg forpliktet til også å gjøre forskningen sin tilgjengelig for dem den angår og der den trengs. Det er en praksis som står i fare, under det regimet denne ordningen legger opp til, sier Johansen.

Han viser til geografiprofessor Tor Halfdan Aase ved UiB som eksempel. Aase holder på med et større arbeid om utviklingsgeografi i Nepal, som han kunne publisert som en nivå 2-monografi.

Gjorde han det, ville den imidlertid blitt for dyr for studenter og forskere i Nepal, og Aase bekrefter overfor På Høyden at han derfor valgte å publisere arbeidet på et forlag i Kathmandu. Men dette er ikke anerkjent etter de nye kriteriene, og resultatet er at Aases innsats ikke blir registrert som forskning.

Må gå den tunge veien

- Vi mener ikke at det er galt at vi blir mer internasjonalt orientert, men våre ideer om internasjonalisering bør åpne for et større mangfold. Det er også klart at mange kan ha godt av å skjerpe seg i dialog med kolleger i det store utland.

- Men vi reagerer på de mange uheldige bivirkningene av dette systemet, som vi mener overskygger de positive sidene, sier Johansen.

Johansen og Bjerck Hagen peker også på at det er dårlig med eksempler på lignende belønningssystemer i andre land. Nederland og Belgia har liknende løsninger, men ingen av dem har humaniora med i systemet.

De to mener det bør gis et generelt unntak fra tellekantsystemet til forskere innen humaniora og samfunnsfag, eller i det minste at det bør suppleres med andre vurderingssystemer.

- Og da tror jeg ikke man kommer utenom å gå den tunge veien. At man tar en grundig, kvalitativ, men åpen gjennomgang av innholdet i arbeidet som blir gjort, sier Johansen.