- Som folkehelsepolitikk er narkotikapolitikken spesiell på grunn av koblingen mot strafferetten, sier Svanaug Fjær, forsker ved Rokkansenteret på Universitetet i Bergen.

- Å bruke strafferett som forebyggende virkemiddel er med tiden blitt mer og mer uaktuelt. Men i forebyggingen av narkotikaproblemer står prinsippet om forbud og straff fortsatt sterkt, forklarer hun.

Svanaug Fjær er leder for et forskningsprosjekt som skal studere politikkutforming og kunnskapsgrunnlag i norsk narkotikapolitikk fra 1960 til i dag. Deler av prosjektet skal legges fram på et seminar om folkehelse og medisinhistorie som holdes i Bergen 27. og 28. februar.

- Hvor kom ideen om kriminalisering fra?

- Ideen kom fra det internasjonale samarbeidet. På slutten av 1960-tallet var det en sterk kontrovers knyttet til hvor farlig de ulike stoffene var, og hvorvidt det var riktig å forby bruk. Hva slags status skulle for eksempel cannabis-stoffene ha, tatt i betraktning at de er mindre giftige og avhengighetsskapende enn for eksempel heroin?

- Mange land utviklet en restriktiv lovgivning med hensyn til handel og såkalte harde stoffer, mens de valgte å legalisere bruk og besittelse av små mengder. Norge valgte den mest restriktive linjen ved å behandle alle stoffer likt så vel som å forby bruk.

Sosiale skjevheter

Den norske forbudslinjen har møtt mye kritikk på grunn av de sosiale konsekvensene den har fått for allerede vanskeligstilte grupper.

- De som ble truffet hardest av denne politikken, var de fattige, de sosialt marginaliserte, de med dårlige hjemmeforhold. Karl Evang, som var helsedirektør fram til 1972, var hovedarkitekten for den norske narkotikapolitikken. Han var sterkt opptatt av sosiale spørsmål, og hans begrunnelse for narkotikapolitkken var preget av hans sosiale engasjement. Men han tok ikke opp hvordan den strafferettsorienterte politikken representerte en større belastning for de fattige og sosialt marginaliserte, sier Fjær.

Vil forstå politikkutformingen

Norge er legendarisk på grunn av sin narkotikapolitikk. Det kommer av de høye dødstallene og målsettingen om et narkotikafritt samfunn, som fremdeles ligger fast.

- 1970-tallet var preget av et stort faglig engasjement fra blant andre sosionomer, psykologer, jurister og sosialpedagoger. Det var en nyskapende virksomhet i mange akademiske disipliner, og det fantes et radikalt faglig miljø som ville ha grasrotorientering og arbeid på ungdommens premisser. Samtidig fikk man en utvikling der politi og rettsvesen kom tungt inn. Utfordringen i min studie er å prøve å forstå hvorfor man fikk den konsolideringen som ga den veldig restriktive politikken, med sosiale skjevheter og til tider overdreven bruk av kontrollapparatet.

- Og har vi forstått noe?

- Jeg har vel forstått noe om at kilden til totalitære løsninger kan finnes på steder hvor man slett ikke hadde ventet å finne dem, sier hun, og utdyper:

- Narkotikapolitikken ble etablert ut fra et folkehelseperspektiv. Man ville skape systemer som skulle beskytte befolkningen mot dette ondet. Det førte til en skarp, tydelig og omfattende lovgivning. Vi må huske at det var en dyp og omfattende bekymring for utviklingen. 1970-tallet var en topp-periode for eksperimentell bruk blant ungdom, og man var redd for at det ville gripe om seg og gjennomsyre samfunnet. Karl Evang sa at hvis narkotika ble like utbredt som alkohol, ville vanlig samfunnsliv opphøre. De var rett og slett redde for samfunnsstrukturen.

Fjær mener at med en slik horisont er det på folkehelseområdet potensiale for en totalitær politikk.

- Det vil sikkert dukke opp flere eksempler på det totalitære aspektet på denne konferansen. Folkehelse handler mye om folks valg og atferd, om skyld og ansvar. Det er et område der politikken trenger langt inn på vårt private område.

Viktig med stadig diskusjon

Inspirert av erfaringer fra annet folkehelsearbeid, ble det viktig å øke «motstandskraften» ved å forsterke de negative holdningene til narkotika.

- Ungdomsklubber ble for eksempel sett på som et viktig virkemiddel. Ungdommen skulle aktiviseres på en positiv måte. Mer generelt handlet det om å legge livet til rette sånn at folk fikk det greit. Sunne verdier, sunne interesser, et sunt miljø. Dette var jo veldig ambisiøst. Vi har ikke en verden som lar seg organisere så enkelt, konstaterer hun.

- Det budskapet som er verdt å ta med seg, er at sosiale betingelser selvsagt har mye å si for ungdommens situasjon, og en god situasjon vil gi bedre forutsetninger for å håndtere de uhumskheter man måtte finne i sin vei. Men det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke har revidert virkemidlene, gjort dem mer pragmatiske. Andre land har vært mye tidligere ute med det.

Ingen planer om legalisering

Da HIV-epidemien kom på midten av 1980-tallet, var andre land mye mer åpne for å ta i bruk medikamentell behandling av misbrukere. Men Norge holdt igjen. Andre land har også legalisert bruk, og besittelse til eget bruk.

- Her er det ingen varslet endring i Norge, selv om både forskningsmiljøer og deler av den administrative eliten her i landet har anbefalt avkriminalisering. Problemet blir jo: Må vi da lage en kanal for legal omsetning? Her er det ulike holdninger, og personlig synes jeg det er et vanskelig spørsmål.

Svanaug Fjær synes at de normative spørsmålene gjør dette forskningsområdet spesielt interessant og utfordrende.

- Vi trenger å reflektere over dette på nytt og på nytt. Potensialet for totalitære løsninger i folkehelsepolitikken, gjør det nødvendig med kontinuerlig kritisk drøfting, både med hensyn til hva som er hensiktsmessig, og hva som er normativt riktig.