Den unge forskeren Olav Kjeldseth-Moe reiste i 1969 fra Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo (UiO) til USA og US Naval Research Laboratory (NRL) for å jobbe med observering av solas magnetfelt.

Kjeldseth-Moes veileder, Per Maltby, kjente Guenter Brueckner, som holdt på å bygge et av solteleskopene som skulle på Skylab. Brueckner og hans sjef, Richard Tousey, var to av USAs rompionerer.

Tousey, som var den første som observerte ultrafiolett ståling fra sola, hadde hatt flere av NASAs senere ledere i lære hos seg.

I løpet av tiden i USA gikk Kjeldseth-Moes interesser over på solforskning og ultrafiolett astronomi.

Da Skylab skulle skytes opp ble den norske forskeren spurt om han ville være med på solforskningen som skulle gjøres fra den første romstasjonen. Det var en gylden sjanse som han avgjort ikke sa nei til.

- Like etter oppskytingen hadde Skylab store problemer fordi det ene solpanelet ikke foldet seg ut. Dermed fikk man ikke nok strøm til å kjøle ned boenheten, sier Kjeldseth-Moe.

Men astronautene fikk rigget til en nødløsning som skjermet for noe av lyset fra sola slik at de kunne oppholde seg i romstasjonen. Skylab forble bemannet helt frem til februar 1974, av tre ulike mannskap på tre astronauter hver.

Som å tre inn i en ny forskningsverden

I Houston var Kjeldseth-Moe en av de to forskerne som representerte NRL i forskergruppen som daglig planla Skylabs solobservasjoner.

- Siden instrumentene ikke pekte på nøyaktig det samme området på sola, måtte vi hver dag planlegge hvilke observasjoner som skulle utføres med hvert instrument, og det skjedde kun etter mye diskusjon, noen av dem nokså intense, sier Kjeldseth-Moe.

Instrumentene omfattet tre spektrometre som opererte i ulike bølgelengder i den ultrafiolette delen av spekteret, to teleskoper som målte stråling i røntgenområdet, og et instrument som så synlig lys.

Instrumentene var banebrytende for sin tid og representerte store forbedringer av forløpere som hadde fløyet på satellitter og sonderaketter tidligere.

- Forskningsmessig var det som å stige inn i en ny verden. Før hadde vi hatt nokså grove observasjoner av den samlede strålingen fra store områder på sola. Nå kunne vi for første gang se dette i høyere oppløsning og med mange flere detaljer, sier Kjeldseth-Moe.

Med de nye instrumentene fikk forskerne mange og gode observasjoner, som ga et rikt vitenskapelig utbytte og en rekke publikasjoner.

På tross av alle diskusjonene var der en god atmosfære, og forskeren fra Norge fikk mange gode kolleger som han fortsatt har kontakt med.

Bygget et forskningsmiljø i verdensklasse

På 1970-tallet kunne ikke forskerne se dataene nesten med en gang slik de kan fra dagens romteleskoper.

Skylabs solobservasjoner ble dels gjort med fotografisk film, som astronautene måtte på romvandring for å ta ut av kamera, og som ble sendt tilbake til jorda sammen med dem.

Filmen ble fremkalt og analysert. Kjeldseth-Moe jobbet med å kalibrere mengden lys som laget solbildene.

De ble da scannet med et spesiallaget fotometer og digitalisert for lagring i datamaskin. Det representerte enorme mengder data. I alt tok Skylab mer enn 150 000 bilder.

Etter at Kjeldseth-Moe kom tilbake til Oslo med kunnskapene fra Skylab, fikk han overbevist sin veileder, professor Per Maltby, om at solforskning ved hjelp av romobservasjoner var veien å gå.

- Per var en glimrende forsker, en stor solfysiker, og han hadde solide forbindelser og politisk talent. Han var helt avgjørende for at et solforskningsmiljø i verdensklasse ble bygget opp ved instituttet i Oslo, sier Kjeldseth-Moe

Førte til flere solsonder

Arbeidet med Skylab førte til mer solforskning med romplattformen Spacelab som fløy på romfergen Challenger og solsonden SOHO.

Da Norge ble medlem av den europeiske romorganisasjonen ESA i 1985, ble SOHO det første store romprosjektet som Norge deltok i.

I dag deltar Norge på det japanske prosjektet Hinode hvor alle data leses ned på Svalbard og den norske Troll-stasjonen i Antarktis. Det europeiske datasenteret på Hinode er også lagt til UiO og gir norske forskere unik tilgang til alle observasjonene.

Norge deltar også på NASA nye flaggskip Solar Dynamics Observatory som ble skutt opp i 2010. I juni 2013 skal NASA satellitten IRIS skytes opp, igjen med sterkt norske deltagelse fra forskere ved UiO. Alle observasjonen fra IRIS skal leses ned via Svalbard.

Romforskning er en kollektiv innsats

- Arbeidet med Skylab og senere operasjoner i regi av NASA lærte meg at romobservasjoner ikke er noe som bare en mann eller en mindre gruppe utfører.

- Det er en kollektiv innsats med tusenvis av deltagere i et stort apparat der alle delene må fungere, sier Kjeldseth-Moe.

Solforskeren ville ikke ha gjort noe annerledes i sin karriere. Han synes utviklingen har gått svært raskt og at dagens solforskning i samarbeid med ESA, NASA og Japan kan komme til å løse helt grunnleggende gåter ved sola, som for eksempel hvordan koronaen blir så mye varmere enn solas overflate. Her vil dagens norske forskere spille en vesentlig rolle.

- Jeg ser virkelig frem til resultatene disse prosjektene vil gi og hva de kan fortelle oss om sola, avslutter Kjeldseth-Moe, som i dag er professor emeritus ved Institutt for teoretisk astrofysikk.