En mann sitter foran en måne. Månen er malt, og verdensrommet er en mørklagt hall. Mannen er astronaut, og øver på å føre romskipet Apollo inn i bane rundt månen.

Det er nesten så jeg kan lukte nymalte kratre, oljen fra trinser og wire, og høre summing fra lamper, lav buldring fra drivverk og vifter.

Månesimulator

Vi er tilbake i nittensekstitallet. Amerika skulle til månen - på årntli, og pengene satt løst. To millioner dollar kostet månesimulatoren Lunar Orbit and Landing Approach (LOLA).

Den skulle hjelpe astronautene å manøvrere. Men LOLA skulle også forberede på noe som mennesker aldri tidligere hadde opplevd:  Å se månen vokse fra en liten skalk på himmelen til et landskap.

Å fly over månen med LOLA må ha vært en sterk, sanselig opplevelse, skal vi tro en skildring av James Hansen, som har skrevet den eneste autoriserte biografien om det første menneske på månen, Neil Armstrong.

Magisk svikt

Hva var viktigst i denne sanselige opplevelsen? De samvittighetsfullt rekonstruerte månelandskapene, kunstferdig belyst i det mørklagte lille verdensrommet?

Eller var det også luktene og lydene som ødela illusjonen av en ekte måneferd, men kanskje derfor gjorde illusjonen ekstra magisk?

Dette er et merkelig dilemma. Virker illusjonen enda sterkere når den svikter?

Stjerne-app

På nettbrettet mitt har jeg et dataprogram - en app - som ville tent stjerner i øynene den gangen jeg var amatørastronom for mange år siden.

Jeg kan vende nettbrettet mot himmelen, og stjernekartet på skjermen dreier tilsvarende. Hva du ser, er hva du får, direkte fra den store hvelvingen og ned på skjermen.

Jeg kan rase framover og bakover i tiden, og zoome inn på stjernetåker og planeter. Ja, jeg kan til og med klikke på himmelhvelvens små vagabonder, satellittene, og få vite hva de heter, i sanntid.

Hutrende høstkvelder

Men likevel savner jeg det gamle stjernekartet mitt,  revnet i bretten og frynsete i kanten. Stjernekartet var min veiviser i hutrende  høstkvelder under stjernene.

Med lommelykt tullet inn i rød serviett for å bevare nattesynet lå jeg på ryggen i rimfrossent gress, mysende mot okularet på stjernekikkerten.

En gang hørte jeg tusling i gresset som kom nærmere. Et spisst hode kikket ned på meg. Jeg rakk ikke å bli redd før grevlingen bråsnudde og fant en annen sti til sine nattevandringer.

Mer på årntli

Grevlingen, det krøllete stjernekartet, frosten i kroppen: Intet av dette hadde med interessen for astronomi å gjøre.

Men likevel ville jeg ikke unnvært dem. Alt det som var ufullkomment og uvedkommende, gjorde opplevelsen av det jeg søkte enda mer intens og ekte. Mer på årntli.

Osende sol

Det samme har jeg opplevd i vitenskapsmuseer med gamle planetarier, modeller av solsystemet fra 1700- og 1800-tallet.

Sola er en osende oljelampe, og planetene dirrer svakt på tynne stenger når tannhjul av messing dreier dem i sine baner.

Alt dette åpenbare jukset forteller likevel mye mer om tiden da planetariet ble laget enn noen historiebok.

Urverket dreier

Det forteller om lengselen etter himmelsk orden, mekanisk fullkommenhet.

Og selv om drømmen om det kosmiske urverk døde da den relativistiske fysikken vrengte tiden og rommet som om det var latexgummi, er drømmen ennå sann for meg når jeg går en skitur under stjernene.

Når stjernebildet Løven stiger i øst, sukker det mildt i trekronene. Urverket dreier mot en ny årstid. Den samme lengsel stiger i meg som i mine forfedre: Våren nærmer seg.

Bak glassveggen

Vel tilbake i den lune varmen venter nettbrettet på meg. Kontrasten blir stor. Mange timer bruker jeg på å famle etter digitale drømmer, i planetariet eller andre virtuelle verdener.

Men fingertuppene mine glir bare over den glatte flaten. Sansene mine er stengt ute, bak en vegg av glass.

Jeg tenker på de unge, som hvileløst flakker inne i spillverdener. Jeg har selv vært der, og sett hvor oppslukende de kan være. Faktisk har jeg selv også prøvet å lage slike verdener.

Men disse verdenene er glatte mot huden, glatte mot øyet. De er polygoner og projeksjoner, destillert, rendyrket kunstig virkelighet.

Barndommens dal

Likevel er jeg ikke engstelig for de unge. For et par dager siden gikk jeg gjennom en park i Oslo. Plutselig skvatt jeg til av ville hyl. Var det ran? Overfall? Voldtekt?

Neida, bare en skokk av unger som skled nedover bakkene i måneskinnet. Det var så godt å se dem fryde seg, og sikkert fryse på fingrene og tærne og få blåmerker av issvuller og føle at de er levende.

Jeg var tilbake i Vallis Pueritiae - barndommens dal. Finnes den også et lite hemmelig sted på månens bakside?

Eller kanskje fantes  den i en skoeske, som bestemoren min en gang for mange år siden fylte med vatt, glansbilder og glassperler. Der lokket hadde sittet, dekket hun til med gjennomskinnelig silkepapir. Så klippet hun et kikkehull i siden på esken.

Der innefra glødet en eventyrverden, som på en annen klode. Illusjonen var ufullkommen. Ingen kunne se den bedre enn et barn. På årntli.

RIP LOLA

Og hva skjedde med LOLA? Det viste seg snart at verdensrommet - hallen på Langley Research Center med de magiske månene - kostet mer enn det smakte.

Å føre Apollo-romskipet inn i riktig bane rundt vår naboklode, var ikke den vanskeligste delen av ferden. Da Apolloprogrammet ble avsluttet i 1972, ble LOLA demontert kort tid etter.

Den burde vært på et museum, som et minnesmerke over all verdens ufullkomne, men desto mer virkelige og sanne illusjoner.

Så kunne jeg donere et krøllete stjernekart, og kanskje en utstoppet grevling.