Hvorfor vokser noen kommuner mens andre krymper? Hva er det som gjør et sted attraktivt? Svarene på disse spørsmålene er – i alle fall hvis vi skal tro sosialøkonom Knut Vareide – «forbausende kompliserte». Det betyr ikke at forskerne står på bar bakke.

Basert på mange års studier av flyttestrømmer, befolkningsutvikling og effektene av ulike vekststimulerende tiltak, har Telemarksforsking utviklet en modell som gir økt forståelse av fenomenet «stedsattraktivitet». Arbeidet har vært støttet av Oslofjordfondet.

– Målsettingen med modellen er å forstå steders vekst med utgangspunkt i fundamentale størrelser som befolkning, flytting, arbeidsplassvekst, næringsutvikling og – ikke minst – samspillet mellom disse størrelsene, sier Vareide.

– Ved hjelp av modellen kan vi både beregne hvor attraktivt et sted er og måle utviklingen i attraktivitet over tid. Vi kan også peke på områder det er viktig for ulike steder å styrke seg på.

Ulike typer attraktivitet

Hvilke typer attraktivitet som er viktig, kan nemlig variere veldig fra sted til sted. I modellen skilles det mellom bostedsattraktivitet, næringsattraktivitet og besøksattraktivitet. Det handler altså om hvor attraktivt stedet er for henholdsvis bedrifter, fastboende og besøkende som for eksempel turister og hytteeiere.

– I en reiselivskommune som Hemsedal vil besøksattraktivitet være viktigst. I Rælingen, som ligger nært arbeidsmarkedet i Stor-Oslo, er det viktigere for kommunen å gjøre det attraktivt å bygge og bo enn å utvikle nye arbeidsplasser.

– Men satser man utelukkende på bostedsattraktivitet uten aktiv næringsutvikling, kan det medføre nedgang i sysselsettingen i kommunen. Og motsatt: Ensidig satsing på næringsutvikling vil bare føre til økt arbeidspendling til stedet, mens folketallet kan synke.

– Generelt kan vi si at bostedsattraktivitet er viktigere for små steder og næringsattraktivitet for store, forklarer Vareide.

Der samfunnsplanleggere kan ha en tendens til å se seg blinde på lokale forhold, tar modellen også hensyn til hvordan vekst påvirkes av strukturelle forhold som ikke kan påvirkes lokalt. Det kan for eksempel dreie seg om nasjonale og internasjonale flyttestrømmer, internasjonale konjunkturer, utviklingen i nabokommunene og lignende.

Endring er nøkkelen

– Modellen peker også på en fundamental innsikt knyttet til endring. Vi har forsøkt å finne enkeltegenskaper som gjør et sted attraktivt, men det har vist seg veldig vanskelig. Mange er for eksempel opptatt av at et rikt kulturtilbud er viktig for å gjøre et sted attraktivt, men kommuner med «mye kultur» har ikke større innflytting enn kommuner med lite kultur.

– Det har selvsagt sammenheng med at steder med et rikt kulturliv i dag gjerne hadde det også for ti eller tjue år siden. Å ha en høyskole gjør heller ikke et sted mer attraktivt i dag hvis høyskolen har vært der i mange år.

Det samme gjør seg ifølge Vareide gjeldende for faktorer som «fin natur» – hvis ikke naturen har blitt nevneverdig finere på kort tid – og «gode fiskemuligheter». De er for en slags konstanter å regne.

– Å bli mer attraktiv handler rett og slett om å komme med noe helt nytt. Og det kreves faktisk ganske vesentlige endringer for å stikke seg ut, for alle steder satser på å bli mer attraktive. Det betyr også at kommunale utviklingsstrategier som har virket tidligere, ikke nødvendigvis trenger å gjøre det i dag, forteller forskeren.

Han trekker blant annet frem Fyresdal kommune i Telemark, som for 10–15 år siden hadde stor suksess med å legge til rette for innflyttere fra Nederland. I dag har ikke dette tiltaket samme effekt, rett og slett fordi Fyresdal har fått konkurranse fra en rekke andre kommuner som også gjør sine hoser grønne hos potensielle innflyttere fra treskolandet.

– Ser vi bort fra selve modellen, har vi også fått bekreftet noen bakenforliggende faktorer som har betydning for om man lykkes med stedsutviklingstiltak eller ikke. Tillit mellom politisk apparat, forvaltning, næringsliv, grunneiere og hyttefolk er for eksempel en nøkkelfaktor når man skal gjennomføre omfattende endringer i et lokalsamfunn.

– Det er også viktig at man samles om en stødig kurs og unngår skiftende og sprikende satsinger – og selvsagt at man følger opp strategier med faktiske tiltak.

Kongsberg konjunkturutsatt

Rundt 60 norske og svenske kommuner eller regioner er analysert i løpet av forskningsprosjektet, og mange kommuner bruker i dag attraktivitetsmodellen aktivt. En av dem er den gamle bergverkskommunen Kongsberg, som ifølge næringssjef Ingar Vaskinn har hatt stor nytte av modellen.

Kommunen teller i dag 27 000 innbyggere og har ambisjon om å bli 40 000 innen 2030.

– Hvis vi foretar en ren befolkningsframskriving basert på veksten de siste årene, er dette oppnåelig. Men modellen peker på en del viktige sammenhenger som tilsier at 40 000 nok er litt ambisiøst, sier Vaskinn.

– Blant annet er innflyttingen til Norge på vei ned, og det påvirker oss, som er en internasjonalt orientert småby med arbeidstakere fra 60 ulike nasjoner.

Modellen peker også på at Kongsberg har et noe ensidig og svært konkurranseutsatt næringsliv som påvirkes kraftig av internasjonale konjunkturer.

– Sysselsettingsveksten vår har delvis vært basert på teknologiutvikling knyttet til olje- og gassektoren, og vi ser jo at vi blir påvirket av oljedippen, forteller Vaskinn.

Skal Kongsberg fortsette å vokse, foreskriver modellen at det satses på utvikling av et mer variert næringsliv der kommunen fortsetter å være attraktiv for global teknologiindustri og basisnæringer, samtidig som regionale service-, handels- og tjenestenæringer forsterkes.

– Siden vi ikke ligger midt i et veikryss slik Drammen gjør, blir videreutvikling av Kongsberg som attraktivt bosted også viktig, slik at vi tiltrekker oss innflyttere og ikke bare pendlere. Vi må rett og slett bli eksepsjonelt gode på boligbygging og tilrettelegging av infrastruktur. Og så må vi bygge videre på attraktiviteten til Kongsberg by, som er kommunens vekstmotor, sier næringssjefen.

Modell som aldri bli ferdig

Basert på målinger av næringsattraktivitet, bostedsattraktivitet og besøksattraktivitet, kan modellen til Telemarksforsking brukes til å gi kvalifiserte estimater på befolkningsutviklingen på et sted eller i en region.

– Modellen kan også si noe om mulige effekter av ulike veksttiltak, så vi håper jo at vi har laget et verktøy som kan bidra til økt presisjon i offentlig utviklingsarbeid – og til at man legger realistiske vekstscenarier til grunn for samfunnsplanleggingen, sier Knut Vareide.

Han forteller at forskningen har avdekket ganske mange og store avvik mellom forventet og faktisk vekst.

– Ellers representerer vel modellen et stykke arbeid som aldri blir ferdig. Verden forandrer seg kontinuerlig, og den beste måten å videreutvikle modellen på, er gjennom tett samspill mellom forskere og de som jobber med utvikling i kommuner, fylker og regioner. Etter hvert som vi oppdaterer det empiriske grunnlaget for modellen, vil målingene av attraktivitet også bli mer presise.

– Et litt naivt spørsmål til slutt: Hvis alle er like flinke til å iverksette de riktige tiltakene for sitt sted, vil ikke det til syvende og sist skape et nullsumspill der ingen opplever økt attraktivitet?

– I teorien ja. Til gjengjeld ville jo Norge som helhet bli mer attraktivt!