Når genmodifisert mais blir godkjent i Norge, er det blant annet på grunnlag av grundige risikovurderinger som viser at den ikke gir miljø- eller helseskade, skriver kronikkforfatterne.  (Foto: NTB Scanpix)
Når genmodifisert mais blir godkjent i Norge, er det blant annet på grunnlag av grundige risikovurderinger som viser at den ikke gir miljø- eller helseskade, skriver kronikkforfatterne. (Foto: NTB Scanpix)

Debattinnlegg: Unøyaktig om genmodifisert mais

Det er en udokumentert og urimelig påstand at vi kan ta skade av å spise genmodifisert mais som er godkjent i Norge.

Publisert

Det forekom en del faktafeil og unøyaktigheter i forsker Odd-Gunnar Wikmarks kronikk publisert på forskning.no 28. april. Derfor er det nødvendig å korrigere og imøtegå deler av kronikken.

Trygg å spise

Hovedpoenget til Wikmark er at en type genmodifisert mais (GMO-mais), som nettopp ble godkjent av Klima- og miljødepartementet, kan føre til en ekstrakostnad for norske skattebetalere fordi vi må «sikre at vi vet hva vi spiser og at vi ikke tar skade av å spise den genmodifiserte maisen».

Men mais av den typen han nevner, type 1507, er grundig risikovurdert av European Food Safety Authority i EU, og av Vitenskapskomiteen for mattrygghet i Norge. Og begge har konkludert med at maisen er like trygg som annen mais.

Det er derfor en udokumentert og urimelig påstand å snakke om at vi kan ta skade av å spise den.

Helsefarlige sprøytemidler?

Dersom Wikmark er bekymret for helseskader knyttet spesifikt til forekomst av et bestemt sprøytemiddel som blir brukt under dyrkingen, så bør han presisere det. En slik bekymring må dessuten gjelde en rekke ulike sprøytemidler og bør være uavhengig av om de kommer med GMO eller ikke. Da bør han heller argumentere for mer sprøytemiddeltesting, ikke forbud mot GMO som også kan være fri for sprøytemiddel.

Veterinærinstituttet er Norges nasjonale laboratorium for GMO i mat og fôr, og er ansvarlige for at det finnes analysemetoder til å kontrollere GMO-innholdet.

En GMO kan ikke bli godkjent i EU uten at produsenten både utvikler og betaler for en pålitelig analysemetode først. Det er derfor ingen problemer med metoder for påvisning av EU-godkjent GMO.

Kostnaden i denne sammenheng er det GMO-produsenten og ikke skattebetalerne som må ta.

Mattilsynet betaler

Det er Mattilsynet som er ansvarlige for å ta ut prøver og fatte vedtak om hva som bør gjøres når de finner ulovlig GMO, noe som tydelig kommer fram i årlige fellesrapporter som ligger åpent tilgjengelige på både Mattilsynets og Veterinærinstituttets nettsider.

Mattilsynet betaler for analysene i henhold til kontrakt med Veterinærinstituttet. Wikmark spekulerer i at Veterinærinstituttets midler er avgjørende for hvor mye testing som blir gjort. Det kan vi avkrefte. Det er Mattilsynets budsjetter og prioriteringer som avgjør omfanget.

Tolker tallene feil

Wikmark bruker tall som han sannsynligvis har hentet fra siste publiserte rapport, men tolker dem på sin egen måte når han påstår at «drøyt halvparten» av maisprøvene undersøkt i 2014 var positive for ulovlig GM-mais. For det første er 17 av 46 knapt, og ikke drøyt, halvparten.

For det andre framgår det av rapporten for 2014 at det ble funnet ulovlig GMO-mais i tre av de 46 prøvene, og at disse tre næringsmiddelpartiene er fjernet fra butikkene.

De resterende 14 påvisningene er spormengder som ikke er ulovlige i Norge. Vi skriver i rapporten at det gjøres et risikobasert prøveuttak for næringsmidler. Det gjør at det anses som mer sannsynlig å gjøre funn i prøvene som tas ut, enn om prøvene ble tatt ut tilfeldig. Resultatene samsvarer godt med funn i tidligere år.

Forbrukere vil bli informert

Hvis 1507 mais godkjennes i næringsmidler i Norge vil det utløse krav om merking for å ivareta forbrukernes valgfrihet. Næringsmiddelprodusentene kan da velge å bruke mye ressurser på å teste. Det gjør de allerede, blant annet for å unngå GMOer som ikke er godkjent i EU. Alternativet, som er relativt kostnadsfritt, er å begynne å merke produktene. Så lenge Norge ikke alltid gjør det samme som EU, kan importører risikere at produkter som er godkjent i EU likevel vil være forbudt i Norge og derfor måtte gjennomføre ekstra testing. Det er kanskje ikke så opplagt hva som gir størst utgift til testing?

Vi ønsker oss gode og saklige debatter om GMO i Norge. Et høyt presisjonsnivå fra eksperter er en forutsetning. Analysekostnader blir fort store, og bør stå i forhold til nytteeffekten. Når en GMO er godkjent er det blant annet på grunnlag av grundige risikovurderinger som viser at den ikke gir miljø- eller helseskade.

Da kan det finnes mer fornuftige ting å bruke mye penger på enn å jakte på akkurat denne GMOen. Vi har for eksempel flere ganger tatt til orde for å bruke mer ressurser på å utvikle metoder og lete etter GMO som ikke er godkjent i EU og ikke er tilstrekkelig risikovurdert.