Økt aktivitet gir økte helsegevinster. Ifølge helsedirektoratet er økt aktivitet er et viktig virkemiddel i behandling og forebygging av flere titalls diagnoser og tilstander. Likevel ser vi at fysisk trening hos mennesker med utviklingshemming er et område som får lite oppmerksomhet.

Med fysisk aktivitet menes all kroppsbevegelse som følger av muskelarbeid, og som fører til økt energiforbruk. I dag er anbefalingene fra helsedirektoratet at man bør være i fysisk aktivitet minst 30 minutter daglig. Mennesker som unngår dette regnes som inaktive. Likevel vil mennesker som er inaktive ha en positiv helseeffekt om de beveger seg mer enn det de normalt gjør.

Fysisk aktivitet hjelper på det meste

Ulike studier viser at trening har positiv effekt på humør, er uavhengig av kjønn, av alder og evne. Trim er helsefremmende for alle mennesker.

Kroppen produserer endorfiner og serotonin som er kroppens naturlige lykkehormon. Stimulering av kroppens produksjon av disse lykkehormonene gjennom mosjon kan føre til en indre glede og at man blir lettere til sinns.

Effekten av fysisk trening kan ha positiv betydning når det gjelder mestring, samt å føle tilhørighet i et fellesskap. Dette kan åpne mange dører for mennesker med utviklingshemming som ofte har et lite eller manglende sosialt fellesskap.

Det er godt dokumentert at alle mennesker har store helsemessige gevinster av å øke sitt aktivitetsnivå. Dette gjelder spesielt for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Kan hjelpe fysisk og psykisk

Mange mennesker med utviklingshemming sliter med overvekt i tillegg til andre funksjonsnedsettelser. Trening kan derfor ha stor betydning på å forebygge funksjonsnedsettelsen, øke personens livskvalitet og motivasjon til bedre dagligliv.

Trim vil kunne gi økt psykisk og fysisk velvære. At sterkere fysisk form kommer hånd i hånd med økt selvfølelse, ny selvtillit og økt mestringsfølelse er en kjempegevinst, men for at fysisk aktivitet skal ha en vedvarende positiv effekt må aktiviteten repeteres flere ganger og bli en del av personens livstil.

Derfor er også motivasjon viktig for å få dette tiltaket gjennomført.

Indre og ytre motivasjon

Motivasjon kan defineres som drivkraften som får oss til å utføre bestemte handlinger og aktiviteter. Vi kan skille mellom indre og ytre motivasjon. Indre motivasjon er styrt av personens en interesse av å utføre aktiviteten, og dette gir belønning nok av seg selv. Indre motivasjon er en følelse av mestring og er ikke viljestyrt. Som når noen  klarer å gå flere skritt uten rullator. Her har vi handlinger som engasjerer, og personen finner glede ved selve utførelsen.

Ved ytre motivasjon gjør folk aktiviteten fordi det gjerne ligger en belønning bak .Hvis aktiviteten i seg selv ikke er motiverende nok, kan det virke motiverende med vissheten på at det kommer en belønning (forsterker) og forventningen om å bli rost for god innsats.

Begge formene for motivasjon er viktige faktorer ved endring av atferd. Dette kan være med på å endre livstil fra å være inaktiv til å bli aktiv. Motivasjonen kan over tid endres fra ytre til indre motivasjon, gjennom at aktiviteten får større betydning og at personen selv finner glede i selve aktiviteten.

Når det gjelder motivasjon for mennesker med utviklingshemming vil det være avgjørende at personalet viser interesse i å trene. De må fremme forslag til ulike ukentlige- helst daglige fysiske aktiviteter, være flinke til å benytte kommunens tilbud som å bruke bymarka, svømmehallene eller byens trenings- og helsesentre.

Her er det viktig å være kreativ. Personer med utviklingshemming hvorfor de må drive med trening, eller hva det er.

Fagpersonene må vise vei

En forutsetning for fysisk aktivitet og mosjon er motivasjon og mestring. Fagpersoners lyst til å drive fysisk aktivitet vil påvirke personenes holdninger. Det er derfor nødvendig og viktig at fagpersoner og utviklingshemmede er motivert og viser initiativ til dette. Ansattes kunnskap, kompetanse og motivasjon er avgjørende for at tiltaket skal fungere.

I dagens samfunn er vi godt opplyste om at fysisk aktivitet og bevegelse gir god helsegevinst. Dette må føre til at det bør stilles større krav om dette til alle som arbeider med utviklingshemmede. Kommunen bør legge til rette for at dette kan gjennomføres.

For mennesker med utviklingshemming kan det være vanskelig å forstå hensikten med regelmessig trening, og det å finne motivasjon til å trene. Her har fagpersoner et spesielt ansvar i sitt daglige arbeid.