-Tradisjonell strafferett er det vi kan kalle reaktiv. Etterforsking skjer normalt som respons på kriminalitet som alt er utført. Politiet kjem på bana etter at drapet, brannen eller bedrageriet har skjedd, og straffa blir utmålt som reaksjon på den skaden eller krenkinga som lovbrotet har medført. Dei siste åra har det vore ei sterk dreiing mot ei meir “preaktiv” kriminalisering, seier Erling J. Husabø ved Universitetet i Bergen.

Juss-professoren har fått støtte til prosjektet “Preaktiv strafferett” av Forskningsrådet.

Våren 2002 vedtok Stortinget at det å kjøpa inn våpen for å utføra eit alvorleg brotsverk kan straffast med inntil ti års fengsel. Etter endringar i straffeprosesslova i 1999, er heimelen for telefonavlytting utvida til å gjelda alle typar saker med ei strafferamme på minst ti år. Strafferamma for å bere kniv offentleg vart óg i fjor vår heva til seks månaders fengsel, noko som opnar for varetektsfengsling i slike saker. Samtidig fekk straffelova eigne reglar mot å førebu og finansiere terrorisme.

Forsterka etter 11. september

- Den generelle tendensen mot ein meir preaktiv strafferett kan sjåast på som ei utviding av den tenkjemåten som lenge har prega det strafferettslege vernet om «rikets sikkerhet». På dette området har det frå gammalt av blitt rekna som særleg viktig å koma den alvorlege kriminaliteten i forkjøpet. Etter terroråtaket 11. september har utvidinga av den pre-aktive strafferetten blitt forsterka. Det tradisjonelle skiljet mellom saker som gjeld “rikets sikkerhet” og andre saker har blitt meir utydeleg, og dermed også skiljet mellom lovlydige borgarar og skurkar, meiner Husabø og legg til at dette reiser mange nye prinsipielle spørsmål.

- Utviklinga mot å gripa inn på eit stadig tidlegare stadium av den kriminelle verksemda medfører auka inngrep i privatsfæren. Når det skal mindre til for å nytta slike metodar, aukar faren for at også uskuldige vert telefonavlytta eller at det til dømes vert plassert peileutstyr på bilen slik at politiet kan følgje med kvar denne er til ei kvar tid. Dette reiser viktige spørsmål om kor langt vi som samfunn er viljuge til å tillata offentleg overvaking og kontroll for å verna om vår felles tryggleik. Det vert også eit spørsmål om kor langt ein kan gå i høve til menneskerettane i å avgrensa retten til respekt for privatlivet, seier Husabø.

Demokratisk kontroll i EU?

Professoren peikar på at den preaktive etterforskinga ofte ikkje fører til straffesak, og at politiet si verksemd dermed ikkje kan kontrollerast på same måten.

- Dette vert forsterka i europeisk samanheng. Det pågår no ein stor diskusjon om den rettslege og demokratiske kontrollen med Europol - og her har ein etter mi meining eit langt stykke å gå, seier Husabø.

Han meiner ein må tenkje nøye gjennom kva det inneber at Noreg gjennom Schengen-avtalen forpliktar seg til å gjennomføre nye EU-reglar som EU definerer som ein del av dette samarbeidet. Prinsippet “gjensidig godkjenning” tyder også at EU-land i framtida skal handheve avgjerder som er tekne innanfor andre unionsland.

- Det er eit aukande problem at vi sluttar oss til direktiv og ny lovgjeving utan å sjå konsekvensane for rettstaten, seier professoren.

Må ta vare på prinsippa

Forskingsprosjektet Preaktiv strafferett skal sjå på strafferettslege tiltak mot terrorisme, Europol som samarbeidspartner i norsk strafferettspleie, handhevinga av forbodet mot å bere våpen og knivar, samt problemstillingar knytta til krav til mistanke om brotsverk som vilkår for å gripe inn med til dømes overvaking og visitering.

- Sjølv om samfunnet endrar seg, og dermed også behovet for rettsreglar, må målsetjinga vere å ta vare på dei sentrale prinsippa og verdiane som vi i dag reknar som kjenneteikn på ein rettsstat. Dette kan berre gjerast ved ein fornya analyse av desse prinsippa og korleis dei kan takast vare på i dagens samfunn.