Russlands ekstreme fiendebilder skaper aksept for grov vold

Russiske myndigheters språkbruk og fremstillinger i media legitimerte massiv voldsbruk i Tsjetsjenia i 1999. Femten år etter tegnes et tilsvarende fiendebilde av broderfolket i Ukraina, ifølge Nupi-forsker. 

Published
Julie Wilhelmsens doktorgradsavhandling viser hvordan en ny krig mot Tsjetsjenia i 1999 etter hvert fremsto som tvingende nødvendig for den russiske politiske eliten og befolkningen, til tross for at en slik krig nærmest var utenkelig et halvår i forveien. (Foto: Scanpix, Lise Åserud)
Julie Wilhelmsens doktorgradsavhandling viser hvordan en ny krig mot Tsjetsjenia i 1999 etter hvert fremsto som tvingende nødvendig for den russiske politiske eliten og befolkningen, til tross for at en slik krig nærmest var utenkelig et halvår i forveien. (Foto: Scanpix, Lise Åserud)

Russlands andre krig i Tsjetsjenia fra 1999 til 2001 ble gjennomført med massiv vold og bemerkelsesverdig lite hensyn til sivilbefolkningen. Likevel var dette en krig russere flest aksepterte. 

Hva er det som gjør at vold mot noen grupper eller områder er utenkelig, mens det i andre tilfeller nærmest synes påkrevet?

Dette spørsmålet er tema for Nupi-forsker Julie Wilhelmsens doktoravhandling, som ble avlagt tidligere i år ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen viser hvordan språklige fremstillinger av et annet territorium eller en annen gruppe legitimerer bruk av vold.


Fra ofre til terrortrussel

– Fremstillinger av andre som radikalt forskjellige fra oss og som en trussel mot oss kan gjøre at voldsbruk fremstår som eneste utvei, sier Wilhelmsen.

I Tsjetsjenias tilfelle ble bildet av delrepublikken og befolkningen som lidende ofre for russisk krigføring under den første krigen i 1994, byttet ut med et ensidig bilde av Tsjetsjenia som en eksistensiell terrortrussel fra 1999.

Studien viser hvordan en ny krig mot Tsjetsjenia i 1999 etter hvert fremsto som tvingende nødvendig for den russiske politiske eliten og befolkningen, på tross av at en slik krig var nærmest utenkelig et halvår i forveien.

Språkbruk og stereotypier

Ikke bare russiske myndigheters språkbruk, men også medienes og ekspertenes fremstillinger bidro til å skape stereotypien av at Tsjetsjenia er lik terrorisme.  

Et eksempel er ifølge Wilhelmsen Putins løfte om å «flush down the Chechen rebels while they sit on their toilets,» fra oktober 1999 da den andre Tsjetsjenia-krigen startet.

Denne typen språkbruk og ensidige fremstillinger legitimerte voldsbruk, som massiv bombing av tsjetsjensk territorium, utrenskningsaksjoner med utenomrettslige drap, tortur og forsvinninger samt ulovlige anholdelser og arrestasjoner av tsjetsjenere i russiske byer.

– En så radikal fremmedgjøring som den Tsjetsjenia har blitt utsatt for, går vanskelig sammen med kravet om at denne republikken skal holdes innenfor den russiske føderasjonens grenser, sier Nupi-forsker Julie Wilhelmsen. (Foto: Nupi)
– En så radikal fremmedgjøring som den Tsjetsjenia har blitt utsatt for, går vanskelig sammen med kravet om at denne republikken skal holdes innenfor den russiske føderasjonens grenser, sier Nupi-forsker Julie Wilhelmsen. (Foto: Nupi)

Wilhelmsen har analysert flere hundre russiskspråklige tekster fra den politiske ledelsen og eliten, media og ekspertene. Studien er således et viktig supplement til de mange studiene av Tsjetsjenia-konflikten som benytter seg av rasjonalistiske perspektiver.

Russisk legitimitet tynnslitt

Studien reiser viktige spørsmål om Russlands fremtid som multietnisk og multireligiøs stat.

– En så radikal fremmedgjøring som den Tsjetsjenia har blitt utsatt for, går vanskelig sammen med kravet om at denne republikken skal holdes innenfor den russiske føderasjonens grenser.

– I dag er flere av de muslimske republikkene i Nord-Kaukasus i ferd med å fremmedgjøres på samme måte, og det russiske styrets legitimitet er så tynnslitt at det må utplasseres tusenvis av væpnede styrker for å holde på kontrollen i området, sier Wilhelmsen.

Paralleller til Krim

Mens studien belyser Tsjetsjenia spesielt, utvikler den samtidig et teoretisk rammeverk for å forstå hvordan krig og militær maktbruk legitimeres generelt. 

Hva så med Ukraina? Kjent som broderfolket. Hvordan kan så de bli fiender? 

Med dagens russiske blikk ser Maidan ut som en truende folkemasse som under vestlige paroler velter et legitimt, pro-russisk regime. Den nye midlertidige regjeringen fremstilles som fascistisk og nazistisk. Det nye Ukraina er ifølge det russiske narrativet – eller fortellingen – ikke det ekte Ukraina. 

– Det er et Ukraina som er radikalt forskjellig fra Russland og direkte farlig for Russland. Når bildet tegnes slik, blir annekteringen av Krim og mobiliseringen av tropper langs grensen til Øst-Ukraina legitime og nødvendige handlinger, forklarer Wilhelmsen.

Hun påpeker at disse fremstillingene ikke er Putin-regimets verk alene, selv om propaganda-maskinen arbeider på høygir i dagens Russland. 

Nazismen som et absolutt onde og en trussel mot Russland er kanskje det minst kontroversielle og mest utbredte felleseiet i russiske språk og fremstillinger etter andre verdenskrig. I en hotmix med den vestlige fare er det ikke så rart at Putins argumenter får gehør, sier Nupi-forskeren. 

Referanse:

Wilhelmsen, Julie: How War Becomes Acceptable: Russian re-phrasing of Chechnya, Oslo: Akademika 2014