Norske menn velger ikke omsorgsyrker. Fremdeles er 90 prosent av norske sykepleiestudenter kvinner.

Kan det handle om spesielle kvinnelige egenskaper for omsorg, slik det ble argumentert sterkt for i NRK-serien “Hjernevask” nå i vår?

− Jeg tviler på det. I Italia er hele 25 prosent av sykepleierne menn, og dette på tross av tilsynelatende andre og mer tradisjonelle kjønnsroller enn her i Norge, sier førsteamanuensis og sosiolog, Kari Solbrække.

Sammen med professor Kristin Heggen, begge ved Universitetet i Oslo (UiO), ønsker hun å forstå hvorfor det er flere mannlige sykepleiere i Italia, enn i det etter mange målestokker mer likestilte Norge.

Heggen og Solbrække har nylig startet et forskningsarbeid hvor de sammenligner mannlige sykepleiere i Italia og Norge.

Det er særlig én ting de er opptatt av å forstå: Hva er det ved norsk kultur generelt, og den norske velferdsstaten spesielt, som gjør at relasjonen offentlig omsorg og menn butter? Er det noe med ideen om den norske mannen, som ikke harmonerer med å vise offentlig omsorg?

Endringer innen familien reflekteres ikke ute

Halvparten av dagens medisinerstudenter er kvinner. Men bare 10 prosent av sykepleiestudentene er menn, og bare sju prosent av disse jobber faktisk som sykepleiere etter endt utdannelse.

Hvorfor klarer ikke Norge å få gutter til å velge sykepleie?

Solbrække har tidligere forsket på maskulinitet i det moderne arbeidsliv, og er i dag ansatt ved Institutt for samfunn og helse ved Det medisinske faktultet på UiO for å bygge opp kjønnsforskning der i nært samarbeid med professor Heggen.

− Det er noen tydelige oppskrifter på det å være gutter og menn også i vårt samfunn, og de handler sjelden om pleie og omsorg. Vi bør lete frem tydelige fortellinger om «omsorgsmaskulinitet», for det er lite av dette i kulturelle utrykk filmer og TV.

− For vi vet jo at menn er kompetente! Kvinner i dag overlater babyene til mennene sine og går på jobb, helt trygge på at barna er godt ivaretatt, sier Solbrække, og forteller videre:

− Utgangspunktet for forskningen vår er to observasjoner – og bekymringer. Den ene er at deler av det norske arbeidslivet er sterkt kjønnsdelt, som sykepleieryrket er et eksempel på. Den andre er at det skjer sterke endringer i familielivet der menn tar ansvar og viser omsorg.

− Dette er jo positivt for samfunnet, men denne endringen av mannsrollen reflekteres ikke i yrkeslivet. Hvorfor ikke? Kan det være at mannsrollen i det offentlige Norge er snevrere enn hva vi hittil har trodd?

For å finne ut av dette ville forskerne sammenligne Norge med Italia. I Norge fikk menn adgang til sykepleieutdanning sent på 1940-tallet. I Italia ikke før på 1970-tallet.

Flere næringsdrivende sykepleiere i Italia

Den høye andelen mannlige sykepleiere i Italia overrasket oss, fordi Italia i svært liten grad har satset på likestilling. Derfor kan denne kulturen fungere som et speilbilde på Norge.

− Er det store forskjeller på sykepleierlønner i Italia og Norge?

− Dette har vi lite systematisert kunnskap om ennå. I Italia var det noen av sykepleierne som mente de tjente godt, andre svarte at de tjente dårlig. Men vi vet at det er vanligere å være selvstendig næringsdrivende sykepleier i Italia, der man selger inn sin arbeidskraft til personer eller sykehus.

− Kanskje dette gjør det lettere for menn å velge yrket? Man blir ikke nødvendigvis en lavtlønnet gruppe underordnet legen, slik vi i stor grad ser det i Norge, sier Solbrække.

Hun forteller at det er en etablert forklaring at forholdet lege−sykepleier i Norge speiler et tradisjonelt forhold kvinne−mann. Men nå som halvparten av alle leger etter hvert er kvinner, er den tradisjonelle sykepleier-lege-relasjonen under press, mener hun.

Måten vi behandler syke og eldre på er også i ferd med å endre seg:

− I Italia er det mindre institusjonsbasert omsorg og pleie enn i Norge, og derfor er det flere pasienter som bor hjemme og som har assistenter som kommer hjem til seg. Dette ligner på den måten myndighetene i Norge i dag forsøker å vri pleie- og omsorgtjenestene, og på den måten nærmer vi oss en italiensk modell.

Ansvar for andre er en dyd

− Har sykepleie rett og slett høyere status i Italia?

− Italia har stor arbeidsløshet, en svakere velferdsstat og en annen familiestruktur, der alle i større grad har ansvar for hverandre. Trolig er det å ha ansvar for eldre og syke ikke bare er en plikt, men en dyd, og har generelt høyere status enn her.

Solbrække forteller at norske mannlige sykepleiere er veldig klar over at de er en minoritet, og må ofte forklare valget sitt overfor andre.

Italienske mannlige sykepleiere som Solbrække og Heggen intervjuet, skjønte ikke engang spørsmålet, når forskerne spurte om de fikk kommentarer fordi de som menn hadde valgt sykepleie.

− Mange av dem hadde også fedre som jobbet med omsorg, og ønsket denne typen arbeid for sine barn; enten de var gutter eller jenter, sier Solbrække.

Skal vi oppnå høyere andel mannlige sykepleiere i Norge, må myndighetene ta grep, mener hun.

− Mange har tatt til orde for at omsorgsyrker skal ha høyere status i Norge. Men da må vi i tillegg til å se på lønn, og se på status. Og ikke minst må vi se på hva som motiverer, og hva som hindrer motivasjon til å velge yrket.

− Jeg tror det er vanskelig å velge sykepleie i dag – både for gutter og jenter. Jenter får ofte kritikk for å velge tradisjonelt, mens gutta får lite eksplisitt anerkjennelse – særlig fra voksne menn.

Solbrække og Heggen har spurt seg om italienske mannlige sykepleiere har en annen innstiling til yrkesvalget enn de norske.

− Tilsynelatende er de lite opptatt av selvrealisering når de velger sykepleieyrket, men snakker mer om gleden ved å yte omsorg enn de norske, sier Solbrække.

− Kanskje er det en annen stolthet over å være sykepleier, delvis knyttet til religion og delvis en tanke om nestekjærlighet for samfunnets svake.

− Når vi intervjuet norske mannlige sykepleiestudenter om yrkesvalget, handlet det ofte om nettopp selvrealisering; muligheten til å reise ut, eller jobbe i luftambulansen, som nyter høy status.

Få ville jobbe på sykehjem.

− Dette reflekterer trolig en side ved norsk samfunnsliv hvor veldig mange av oss setter selvstendighet og selvrealisering veldig høyt. Kanskje bør vi se at dette sporet har en pris?

− Spørsmålet om hvordan vi skal dele omsorgsoppgavene er blitt veldig aktuelt og synlig via debatten om eldrebølgen. Hvordan skal vi sørge for nok kompetente omsorgsarbeidere framover? spør Solbrække.

Et arbeidsliv uten omsorg

Solbrække og Heggen har også observert norske gutter under sykepleieutdanning, og forteller at de i større grad enn jentene utfordrer etablerte læringspraksiser og standarder og rett og slett tøyser og «knuffer» mer mens de tilegner seg generelle pleieferdigheter.

− Vår antagelse er ikke at guttene saboterer, men snarere at de prøver å gjøre faget gjenkjennelig for seg selv på høyskoler der alle forgangspersoner, lærere og bilder på veggen er kvinner.

Solbrække har i mange år forsket på arbeidsliv i Norge, og har observert hvordan dette stadig vekk blir mer prestasjonsorientert og konkurransedrevet. Med andre ord; det er lite som tyder på at omsorgsevnene blir stimulert og oppmuntret i moderne yrkesliv.

− Hvorfor er de ellers så styringsvillige myndigheter ikke mer offensive, når de samtidig peker på kjønnssegregering innenfor utdanning og arbeidsliv som et hovedproblem i stortingsmeldingen om menn og mannsroller?

− Her er det behov for politisk handlekraft. Vi må spørre oss: er det noe typisk ved å være mann i Norge som tilsier at menn ikke velger omsorgsyrker, som sykepleie?