Supermann i ti minutter

Mange menn i det psykiske helsevernet opplever at muskler teller mer enn faglig dyktighet i risikosituasjoner. Mannlige stereotypier kan være en av årsakene til at menn ikke blir gamle i omsorgsyrket.

Publisert

Omsorg og kjønn

Rita Sommerseths studie inngår i forskningsprosjektet Omsorg og kjønn i psykisk helsearbeid 2004-2008 ved Universitetet i Stavanger.

Flere ganger i uka er det et sterkt press på menn i det psykiske helsevernet om å trø til med musklene sine.

Ofte kommer det henvendelser av typen «det er behov for en sterk mann i ti minutter».

Når alarmen går, slipper de det de har i hendene, og løper til en annen avdeling for å få kontroll over en aggressiv og utagerende pasient.

Omsorg og kjønn

– Henvendelsen om hjelp handler utelukkende om styrke og et visst antall kilo i benkpress. Etterspørselen har ingenting med kompetanse å gjøre, sier en av mennene som Rita Sommerseth har intervjuet.

Førstelektoren i sosialt arbeid og psykisk helsearbeid ved Universitetet i Stavanger er opptatt av hvordan psykiske helsearbeidere forstår og håndterer omsorg og kjønn.

Sommerseth har  i sin studie intervjuet 19 mannlige helsearbeidere.

Resultatene viser at mennene opplever et sterkt krav fra de kvinnelige kollegaene om at de skal handle i risikosituasjoner. De opplever samtidig at kvinnelige kollegaer skyver vekk den faglige kompetansen de besitter. 

Mannlige stereotypier

– Kvinner definerer omsorg som altomfattende og helhetlig, men når risikosituasjoner oppstår, blir kjønnsstereotypiene tydelige.

- Da legges det sterke føringer for hva menn kan gjøre, og på en avgrenset arena innskrenkes mennenes handlingsmuligheter, sier Sommerseth.

Mennene i studien hevder at det i risikosituasjoner gis klare signaler fra kvinnene om at de ønsker seg de sterkeste mennene institusjonen har.

– Kvinnene har et bilde av mennene som store og sterke, og de utelukker deres evne til å utøve profesjonell omsorg og vise følelser.

- Mennenes mottrekk er å tilby noe som kan tåles i en kvinnelig omsorgsverden. Ved at de er handlingsorienterte, blir det de gjør, lettere akseptert, sier Sommerseth.

Mennene forskeren har snakket med, blir indignerte når den faglige dyktigheten deres blir satt til side.

– Mennene ønsker at deres fagkompetanse etterspørres også i risikosituasjoner. I stedet opplever de å bli presset inn i roller de ikke er komfortable med, sier Sommerseth.

Kvinnene bestemmer

En av informantene ga uttrykk for at han i noen situasjoner kunne være redd, men at han ikke snakket høyt om det, fordi han opplevde at det ikke ble tatt godt imot av de kvinnelige kollegaene.

– Det er lite rom for menns behov for å snakke om følelser, og deres behov for debrifing etter risikosituasjoner blir tatt lite hensyn til.

- Det er et paradoks at det er et stort behov for menn med omsorgskompetanse i psykisk helsearbeid, samtidig som kvinners sterke feminine omsorgshegemoni ser ut til å drive mennene på flukt, sier Sommerseth.

– Skal man snakke om kjønn i omsorgssektoren, må man lure det inn, sier forskeren.

– Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere gitt signaler om at de vil prøve å integrere kjønnsperspektivet i tilsyn i psykisk helse, men dette er fortsatt ikke realisert, sier Sommerseth. 

Hun mener temaet kjønn bør inn i utdanningen, og at det fra myndighetenes side bør iverksettes tiltak for å få opp andelen menn i alle omsorgsyrker og ikke minst unngå at de som er der, forlater yrket.

Hun legger til at brukere av helsesektorens tjenester er kvinner og menn, og at de har ulike behov.

– I møte med helsesektoren vil det være flere situasjoner hvor brukerne spør etter personale av et bestemt kjønn. På denne bakgrunnen er det forunderlig at ikke kjønn i langt større grad er et tema som løftes fram, sier Sommerseth.