Da Kari Martinsen som ferdig utdannet sykepleier gikk ut i arbeidslivet, syntes hun det var problematisk å bruke de teoriene hun var blitt presentert for gjennom sykepleieutdanningen.

Hun opplevde at de var mer opptatt av begrepsdefinisjoner og tekniske oppgaver og ikke belyste hva pleie og omsorg egentlig handlet om. Hun var også svært skeptisk til det rådende idealet om «egenomsorg», det vil si målsettingen om at pasientene på sikt skal klare seg selv.

Martinsen mente det lett kunne blandes sammen med en livsfortolkning der selvrealisering og uavhengighet blir mål på menneskeverd.

Filosofisk perspektiv

For å få et annet perspektiv på omsorg, begynte Martinsen på filosofi ved Universitetet i Bergen. På denne tiden tok hun et kraftig oppgjør med den positivistiske påvirkningen på sykepleien, noe som vakte sterke reaksjoner i miljøet.

Da hun på slutten av 1970-tallet også uttalte seg kritisk i debatten omkring sykepleieutdanningen og hevdet at sykepleieryrket alltid har stått i en konflikt mellom omsorgen for de syke på den ene siden og utviklingen av sin egen profesjon på den andre, ble det for mye for Norsk sykepleierforbund (NSF).

Utestengt

- For det første hadde jeg tatt magistergrad i filosofi og ikke reist til Amerika for å videreutdanne meg, slik alle andre på feltet da gjorde. For det andre hadde tekstene mine et samfunnskritisk perspektiv som mine motstandere stemplet som marxistisk. NFS oppfordret til ikke å lese mine tekster og jeg ble bedt om å trekke meg fra forbundet. Jeg ble stengt av og stengt ute, sier Martinsen før hun smiler skjevt:

- Jeg meldte meg aldri ut, og i 1993 ba forbundet offentlig om unnskyldning. Det har kanskje vært en nyorientering innenfor sykepleien. Her på instituttet underviste jeg ikke før den tidligere professoren sluttet i 1998, men nå er jeg tatt inn i varmen.

Martinsen ble professor i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen i mai i fjor, etter blant annet å ha tilbragt mange år i Danmark.

Rom og rommelighet

Hun har geleidet oss til sitt lille kontor i boligblokken bak Diakonissehjemmets sykehus på Haraldsplass, hvor Institutt for samfunnsmedisin og Seksjon for sykepleievitenskap holder til. Vi har gått opp trapper og gjennom ganger mens Martinsen har snakket om arkitektur, rom og rommelighet. Om det å være tilstede, å ha rom for seg selv og den andre. Til høsten kommer hun med en bok om temaet.

- Rom er viktigere enn tid, selv om vi er mest opptatt av det siste. Vi trenger det rommelige rom; langsomhetens rom som gir oss et frirom til å bevege oss kroppslig og tankemessig i, som lar oss få være imellom øyeblikkenes rommelighet. Slik at tid blir noe mer enn måling av tid - for det er en trang tid - og den kan vi bli syke av, sa Martinsen.

Vi skrudde av mobiltelefonen.

«Den politiske samaritan»

I år relanserer også Universitetsforlaget de tre bøkene «Omsorg, medisin og sykepleie» (1989), «Fra Marx til Løgstrup» (1993, 1997) og «Fenomenologi og omsorg» (1996). Martinsen får jevnlig spørsmål fra oppgaveskrivende studenter og sykepleiere som henter inspirasjon fra bøkene hennes. Derfor vegrer hun seg litt for å åpne e-posten - hun kan bli sittende og svare i dagevis. Dessuten er hun ifølge seg selv en dårlig pc-bruker.

Det er helt nødvendig for Martinsen å verne om sin egen tid. Tiden hun har til å tenke og skrive om det hun brenner for.

- Filosofi og historie gir verdifulle bidrag til tenkningen rundt sykepleien og helsevesenet generelt. Samfunnet vårt har dyrket frem en ekstrem individualisme. Effektivitet og produktivitet preger helsevesenet og sykehusene er blitt bedrifter. For meg blir omsorg da en motbevegelse. Et universelt prinsipp om ansvaret for de svake. I dag får de svake gruppene minst av helsevesenets ressurser, og de som pleier dem, de som er nærmest liv og død - de er lavest på rangstigen. Er det ikke absurd at man vil tjene penger på de syke?

I undervisningen og i bøkene sine bruker Martinsen fortellingen om den barmhjertige samaritan for å si noe om omsorg, om solidaritet og fellesskap.

- Det er imidlertid to nivåer knyttet til omsorg. For det første oppfordrer fortellingen til å ikke gå forbi den forslåtte mannen i veikanten. Vi gir den hjelpen som kreves uten å vente noe til gjengjeld. Men vi må også prøve å være en «politisk samaritan». Vi må stille spørsmålene: Hvordan kan det være at mennesker blir overfalt på en vei og hva skal man gjøre for å hindre at mennesker blir overfalt? Da står du ikke over den enkelte. Da er nestekjærligheten nedskrevet til en idé eller til et engasjement du har på andres vegne.

Trenger mer enn Marx

Når Martinsen snakker, nikker hun stadig vekk ned mot pulten sin. Det er teologen K. E Løgstrup som ligger der. Han møter blikket vårt fra et slitt bokomslag. Marx og Heidegger er fremdeles viktige for Martinsen. Focault like så, men Løgstrup har på mange måter «befridd» henne, forteller hun.

- Hos Løgstrup finner jeg både et samfunnsengasjement og et naturengasjement. Han understreker at vi er «innfellet» i naturen. Det gjelder å være ydmyk og beskyttende overfor alt liv og vi må derfor innrette samfunnet på en måte som er «skånende». Dette går dypere enn Marx’ samfunnskritikk. Hans forhold til naturen er kun bearbeidende og brukende. For meg er det også «noe mer» som gir livet sammenheng og perspektiv. Vi trenger Marx tenkning, men vi trenger også noe mer. Vi trenger en verdensanskuelse som er ivaretakende.

På grunn av sin kjærlighet for danske teologer er det noen som har trodd at Martinsen er blitt så religiøs og at hun har sluttet å bry seg om samfunnet. Det er altså helt feil.

- Helt, helt feil. Jeg er nok mer samfunnskritisk enn noen gang, påstår Martinsen.

I kamphumør.