Hiv er en forkortelse for humant immunsvikt virus. Viruset ødelegger immunsystemet slik at man tilslutt rammes av infeksjoner og sykdommer som immunsystemet normalt skulle tatt seg av. Heldigvis finnes det gode medisiner i dag som hindrer formering av viruset. (Foto: BioMedical / Shutterstock / NTB scanpix).
Hiv type 2 er mer alvorlig enn antatt
Hiv-2 blir regnet for å være en mildere variant av hiv, men en ny svensk studie viser at det er viktig å begynne behandlingen tidlig. Viruset er sjelden i Vesten.
Hiv er et mutert virus som opprinnelig kommer fra sjimpanser. Det ble trolig overført til mennesker gjennom blodig kjøtt som jegere brakte med seg til landsbyene. En av mutasjonene ble til et fryktet virus som bredte seg globalt.
Hiv og aids
Hiv er et virus som ødelegger immunsystemet. Dersom infeksjonen ikke behandles vil immunforsvaret til slutt bli så svekket at man får aids. Aids defineres som at pasienten får visse alvorlige infeksjoner eller spesielle kreftsykdommer. Heldigvis finnes det medisiner som kan holde hiv-viruset i sjakk og smittefaren liten.
Men det finnes også en annen type hiv som kalles hiv type 2. Dette viruset stammer trolig fra en annen ape, sooty mangabey. Hiv-2 finnes nesten ikke i Vesten, men har spredd seg i Vest-Afrika. Dette viruset er mindre smittsomt.
Forskere fra Lunds universitet i Sverige har fulgt alle politibetjenter i Guinea-Bissau (et lite land i Vest-Afrika) siden 1990. Forskerne fortsatte å rekruttere politibetjenter frem til 2009, og avsluttet datainnsamlingen i 2013. Av totalt 4700 personer, var det 408 som ble smittet med hiv-1 og 464 som ble smittet med hiv-2.
Forskerne fulgte videre med på hvordan sykdomsforløpet utviklet seg.
– Styrken i denne studien er en veldig lang og prisverdig oppfølging av relativt mange pasienter fra et stort område, skriver Dag Kvale på e-post til forskning.no. Han er professor og avdelingsleder ved Infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Kvale er ikke selv tilknyttet den svenske studien.
– Trenger tydeligere anbefalinger
Datainnsamlingen ble gjort før Guinea-Bisseau hadde tilgang på ART- medisin som bremser infeksjonen. De som ble smittet med hiv-1 utviklet aids etter i gjennomsnitt 6,2 år. Mens de som fikk hiv-2 utviklet aids etter 14,3 år.
Tidligere studier har antydet at de som smittes med hiv-2 skulle leve like lenge som normalt. Men mange flere enn forventet i denne gruppen utviklet og døde av aids, skriver forskerne. Sykdomsutviklingen skjedde langsommere hos de hiv-2 smittede, men ellers var forløpene like.
- Det er en oppfatning i forskningen og i helseverden at hiv-2 ikke leder til sykdom på samme måte som hiv-1. Vi vil slå hull på den myten for å forandre synet de internasjonale behandlingsanbefalingene, sier Hans Norrgren, overlege ved infeksjonsklinikken på Skånes universitetssykehus, i en pressemelding om funnene.
Dag Kvale ved Oslo universitetssykehis sier det er velkjent at hiv-2 også er et patogen som hiv-1, men at utviklingen er betydelig langsommere.
- Slik sett er denne studien bekreftende. Hiv-2 har lavt sprednings potensial; jeg har vel bare vært borti 2 gjennom 30 år. Knapt 200 ble funnet i USA frem til 2009, kanskje med noen mørketall. Så vet vi at hvis hiv-2 klarer å smitte noen, så får pasientene ca 1/30 av virusmengden i blodet sammenlignet med hiv-1. Dette forklarer antagelig både langsom progresjon og lavere smittegrad, sier Kvale.
- Implikasjonen av denne studien kan være en noe mer «aggressiv» holdning til behandling av hiv-2, hvis man i det hele tatt ser pasienter. Kun et utvalg av våre vanlige hiv-medisiner er effektive mot denne typen. Effektiv behandling vil stoppe sykdomsprogresjon og forhindre videre smitte av hiv-2.
Joakim Esbjörnsson, som er en av forskerne bak studien, mener det trengs tydeligere anbefalinger om å sette i gang behandling tidlig for pasienter som har fått påvist hiv-2 i Vest-Afrikanske land og andre steder viruset måtte dukke opp.
Referanse:
Joakin Esbjörnsson m.fl: Long-term follow-up of HIV-2-related AIDS and mortality in Guinea-Bissau: a prospective open cohort study, The Lancet, november 2018
