Antropologene og humanevolusjonistene har lenge diskutert hvorvidt våre forfedre spiste hverandre. Selv om de fleste nok har ment at vi har en fortid av den litt råere sorten, har det også eksistert en opposisjon som har hevdet at alle historier om kannibaler har opphav i myter og misforståelser (se for eksempel William Arens “The Man Eating Myth”, Oxford Univ. Press, 1981).

Vi snakker nå ikke om kannibalisme i nød, av den typen som kanskje kan oppstå i ekstrem sult, for eksempel etter en flyulykke i villmarken, slik vi av og til har sett på film. Og vi snakker heller ikke om sinnsforvirrede personer og de eksesser slike til tider kan velte seg ut i. Når forskerne diskuterer kannibalisme, snakker de om menneskeeting som matauk, de diskuterer hvorvidt det å spise våre artsfeller har vært en av flere næringsstrategier for våre forfedre.

For å besvare disse spørsmålene, har de vendt seg mot primitive samfunn i vår tid, for å se om disse eventuelt har beholdt noen av forfedrenes ufine bordmanerer.

Jungelens busemann!

Det er herfra motstanderne har hentet sitt skyts. Ifølge dem, har ingen (vestlig antropolog) noensinne sett kannibalisme utført i virkeligheten. Riktignok har vi hørt om kannibalistisk liknende ritualer, for eksempel ved begravelser, men Arens og hans medspiller hevder at disse er nettopp det: ritualer - ikke The real thing! Ingen blir spist - og tar man menneskekjøtt i sin munn, spytter man det raskt ut igjen.

Kannibalen, slik vi kjenner ham fra kulørte reisebeskrivelser er bare en myte, blir det sagt - et skremmebilde av “de andre”, de stammene man ikke kjenner og klokelig holder seg unna. Jungelens busemann!

De som likevel mener at vi har en fortid som kannibaler, har hentet sin ammunisjon både fra nutidige beretninger og arkeologiske og paleontologiske funn.

Det finnes nok av beretninger, selv om det, helt riktig, ikke finnes veldokumenterte studier av menneskeeting. Og det finnes nok av indisier fra beinrester; knokler med skrape- og gnagemerker som taler sitt tydelige språk. Og nå kommer nye indisier - fra molekylærbiologien.

Kuru

Sykdommen kuru har stått sentralt i kannibalismedebatten. Kuru er en prionsykdom, den er 100 prosent dødelig, den har likhetstrekk med Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJS) og kugalskap, og den kan (blant annet) spres gjennom kannibalisme. For 40 år siden drepte kuru nesten ti prosent av en liten stamme i Ny Guinea. Stammen (Fore) hevdet selv de var kannibaler. Straks kannibalisme ble forbudt, forsvant også sykdommen.

En prionsykdom er en sykdom som spres ved hjelp av (nettopp) prioner - en type misformede proteiner som får kroppens naturlige proteiner til å endre form. Dermed dør cellene, i kurus tilfelle hjernecellene.

Studier av menneskets arvestoff har nå fått forskerne Simon Mead og John Collinge ved University College i London til å slutte at også våre fjerne forfedre må ha vært plaget av kuru - et sterkt indisium på at de praktiserte kannibalisme.

For ti år siden påviste Collinge at folk med to identiske kopier av et visst gen, hadde større sjanse for å utvikle CJS, enn de som hadde to ulike kopier av dette genet. (Alle gener forekommer i to utgaver, to alleler. Har du for eks ett gen for blå og ett for brune øyne, blir du brunøyet. Har du to for blå øyne, blir du blåøyet.)

For å forstå dette genets fortid, studerte Collinge og Mead genene fra Fore-stammen og sammenliknet dem med gener fra 1 000 representanter for andre etniske grupper fra resten av verden. Alle hadde to versjoner av genet.

At variasjonen er så utbredt, kan sees som et tegn på at samme variasjon har eksistert lenge - og at den har vært viktig på et tidlig stadium i menneskets utvikling (for eksempel ved å beskytte mot sykdom). Foreløpige beregninger tyder på at den kan være så gammel som 500 000 år (altså fra før Homo sapiens, fra den tiden våre forfedre het Homo erectus).

Og ettersom samme variasjon, ifølge Collinge, beskytter mot kuru, ser han dette som et tegn på at våre fjerne forfedre, som stammene på Ny Guinea, var plaget av sykdommen.

Les mer her.