Færre enn antatt har ADHD

Tidligere trodde forskere at opptil 4-5 prosent av alle barn hadde ADHD. Dette er feil, viser nye resultater fra undersøkelsen "Barn i Bergen". Tallene ligger snarere på rundt 2 prosent.

Publisert

Disse resultatene støttes av større undersøkelser i både USA og Storbritannia. To tredjedeler av barna med ADHD har atferdsvansker i tillegg, mens en tredjedel av barna med atferdsvansker også har ADHD. Tallene stammer fra en større studie om forekomsten av psykiske vansker hos barn i alderen 8-10 år, risikofaktorer og kontakten med helsevesenet.

- Det er viktig endelig å få en pålitelig studie i Norge som viser forekomsten av ADHD blant barn i forhold til hvor mange barn som skal behandles for dette, slik at det ikke skjer en overbehandling, sier overlege dr.med. Einar Heiervang ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Unifob Helse.

Det viser seg også at ADHD i større grad er knyttet til barnets biologisk tilstand enn til sosiale faktorer som familiemønster.

Får ikke behandling

Undersøkelsen Barn i Bergen viser at om lag 7 prosent av barn i alderen 8-10 år har psykiske problemer. Barn med følelsesmessige forstyrrelser, hovedsakelig angst, har sjelden vært til behandling. Bare 13 prosent av barn med slike lidelser hadde vært i kontakt med spesialhelsetjenesten, i motsetning til barn med atferdsvansker og/eller ADHD, hvor 75 prosent hadde vært i kontakt med spesialhelsetjenesten.

- Barn med angstlidelser hadde i liten grad vært i kontakt med helsetjenesten, og dette er i tråd med hva vi finner hos voksne. Det tar lang tid, gjerne flere tiår, før folk med angstproblemer får hjelp. Dersom vi kan gripe fatt i dette tidlig, håper vi å forebygge angst og depresjon i voksen alder og tilleggsproblemer som rusproblemer, nedsatt livskvalitet og sosial funksjon, og problemer i arbeidslivet. Tidligere trodde man at angst hos barn var noe de kunne vokse av seg, men dette ser ut til å være feil, sier Heiervang.

Forskerne fant at de yngre barna hadde en lavere forekomst av psykiske problemer. Barn som ikke bor sammen med begge foreldrene sine har hyppigere forekomst av atferdsvansker og følelsesmessige forstyrrelser.

- Dessuten fant vi en, for oss, noe overraskende sammenheng. De med de aller laveste inntektene har en viss overvekt av psykiske problemer, men årsakssammenhengene her kan være komplekse. Foreldrenes utdanning synes ikke å ha noen betydning, sier Heiervang.

Økt kunnskap

“Barn i Bergen” ble satt i gang i 2002 og omfavnet alle barn født i 1993-1995 som var bosatt i Bergen kommune. 1155 barn ble plukket ut etter en spørreskjemaundersøkelse, og det ble deretter gjennomført diagnostiske intervjuer med både foreldrene og lærerne til barna. Resultatene av undersøkelsen er publisert i aprilutgaven av Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry (JAACAP). Det er ikke tidligere blitt gjennomført en så omfattende undersøkelse av barns psykiske helse i Norden.

- Et av de viktigste virkemidlene for at barn med angst skal få hjelp er å øke kunnskapen både blant foreldre, skole og hjelpeapparat, mener Heiervang.

Han tror det kan være flere årsaker til at barn med følelsesmessige problemer ikke i like stor grad er i kontakt med spesialhelsetjeneste, skolehelsetjeneste eller pp-tjeneste. Barn med angst er som regel ikke til plage for andre, og de har ikke tilleggsvansker i like stor grad som barn med ADHD og/eller atferdsproblemer.

Behandling nytter

- Barn med angst er ofte stille barn som ikke tar ordet, unngår å stikke seg fram og går mye alene. De er ofte perfeksjonister som er flinke på skolen, men redde for å gjøre feil. Dette er signaler lærerne kan se etter. Om barnet ikke tør å oppsøke andre barn i fritiden, sover dårlig og bekymrer seg for å gå på skolen, og for fremtiden, er dette signaler foreldrene kan fange opp, sier Heiervang.

Og for barn med angst finnes det gode behandlingsmetoder i form av kognitiv atferdsterapi, som forskning har vist at gir gode resultater, også på sikt.

- Behandlingen kan foregå i gruppe eller som individualbehandling i samtale, eller som trening på ferdigheter og mestring i situasjoner barnet opplever som angstprovosende, sier han.

Barnet gjøres bevisst på egne følelser og reaksjoner og lærer å takle stress, ofte i behandling sammen med foreldrene. Gjennom et tremåneders behandlingsopplegg opplever barnet mestring i trygge rammer.