De siste 2 millioner år av jordens historie, kvartærtiden, er på Svalbard sterkt preget av istider med varmere perioder i mellom. Studier av bretransporterte steinblokker, isskuringsstriper og landskapsformene tyder på at hele Svalbard har vært dekket av en stor innlandsis minst én gang i kvartærtiden.

Landskap i endring

Svalbards landskap slik vi ser det i dag, er stort sett formet i kvartærtiden, og breer og elver arbeider også i dag med å forme landet. Landskapsformene er både avhengige av berggrunnsgeologien og hvor kraftig elvenes og breenes erosjon har vært. Det vi ser av fjell i dag, er bare rester og ruiner av det som tidligere var nesten sammenhengende massiver.

Materialet som fjernes ved erosjon av daler, fjorder og fjell, legges igjen som lag av sand, grus, stein og slam på bunnen av fjordene og havet rundt Svalbard. Denne avsetningen foregår på samme måte som i tidligere geologiske perioder, og akkurat som avsetningen da, vil sanden om noen millioner år bli til sandstein, leiren til leirskifer og så videre.

Over 60 prosent dekt av is

Forholdene på Svalbard i dag er på mange måter slik de var i store deler av Norge mot slutten av siste istid, for 8-10000 år siden. Ca. 60% av landarealet er i dag nediset. I øst og nord er det store isfonner med opp til titalls kilometer lange isfronter mot havet som preger landskapet. Ellers ligger dalbreer i de fleste av dalene og i enden av fjordene. Store moreneområder foran frontene vitner om isens tilbaketrekning.

Overalt på Svalbard kan man se spor etter isens arbeid. Bratte, forrevne fjell med spisse topper er et fremtredende trekk i landskapsbildet over store områder, særlig på vest- og nordvestsiden av Spitsbergen, som er den største øya i øygruppen. I de sentrale deler av Spitsbergen og østover til Barentsøya og Edgeøya finnes flattliggende bergartslag som gir platåformede fjell, ofte skilt fra hverandre av brede dalfører. Fjellene på Svalbard er sterkt frostsprengt og de har ofte store ras-urer.

Fjorder og laguner

Et annet karakteristisk trekk ved landskapet er de store fjordkompleksene som skjærer seg dypt inn i landmassene fra vest og nord på Spitsbergen og Nordaustlandet. Lange strekninger langs kysten, spesielt vest og nord på Spitsbergen består av en brem av flatt land, kalt strandflate, med grunt hav utenfor. Laguner er også vanlige i flate kystområder. Et annet vanlig trekk i det kystnære landskapet er de gamle strandvollene. De ligger gjerne i flere høyder over hverandre.

Jorden på Svalbard har i de isfrie områdene evig tele, kalt permafrost, som går ned til 100-140 meter under overflaten. Landskapsformer som pingoer, steinbreer og strukturmark, eller rutemark og polygonmark, er karakteristisk for slike områder.

Norsk Polarinstitutt foretar geologisk kartlegging på Svalbard og gir ut detaljerte kart med geologisk informasjon over øygruppen.