Abel: "Jeg skal kjempe for mitt liv!"

Niels Henrik Abel, det norske matematikkgeniet, en pioner for en moderne stringent bevisførsel. Han døde før de fleste av oss avslutter hovedfag - og huskes i dag, 200 år senere.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Niels Henrik Abel ble født på Finnøy prestegård i Ryfylke, tre måneder før tiden, den 5. august 1802. Faren var sokneprest Søren Georg Abel, en frisinnet “potetprest”, gift med Anne Marie Simonsen, datter av Risørs rikeste mann.

Abel vokste med andre ord opp under relativt komfortable forhold, selv om han nok ble preget av sosial uro, blant annet på grunn av farens frilynte religiøse holdning.

"Finnøy prestegård"
"Finnøy prestegård"

I 1804 flyttet familien Abel flytter til farens hjembygd Gjerstad, hvor Niels Henrik vokste opp, etter hvert som en av fem barn. Det var ingenting i Abels barndom som tydet på at han skulle være spesielt svakelig. Han fikk snarere et rykte som en vågal og fysisk sterk villstyring.

“Verdens største matematiker”

Så, i november 1815, lenge etter at skoleåret hadde startet, begynte den 13 år gamle Niels Henrik på Katedralskolen i Christiania. Han forsto snart at han hadde havnet i sitt rette element.

Lærer B. M. Holmboe oppdaget Abels geni. I eksamensprotokollen (som i disse dager, altså juni 2002, er utstilt i Georg Sverdrups hus på Blindern) kan vi blant annet lese at Holmboe mente Abel hadde et aldeles “utmerket genie”, og at han “? om han lever vil blive en stor Mathematiker”. Ordet “Mathematiker” er skrevet over en noe lengre overstrykning, under hvilken enkelte mener å kunne lese “verdens største Mathematiker”. Protokollen er datert Oslo Katedralskole. Juni 1820.

Og det må ha vært noe til elev Holmboe fikk i sin klasse. Allerede på denne tiden jobbet Abel med femtegradslikningen - det som skulle bli hans første matematiske bragd.

Student

Fra høsten 1821 til sommeren 1825 var Abel student ved Det Kongelige Fredriks Universitet (Universitetet i Oslo). En avhandling i Magazin for Naturvidenskaberne fra 1923 er undertegnet Studiosus N. H. Abel.

Samme år, sommeren 1823, var Abel i København blant danske matematikere. Her møtte han den to år yngre Christine Kemp, som han forlovet seg med halvannet år senere.

"Abels forlovede Christine Kemp. Da Abel forsto at han skulle dø, ble han bekymret for Christines skjebne. Han sendte en bønn til sin venn B. M. Keihau, senere professor i geologi, om at han måtte ta seg av henne. Halvannet år senere giftet Keilhau seg med Christine, og de to levde tilsynelatende lykkelig - men barnløst - resten av livet."
"Abels forlovede Christine Kemp. Da Abel forsto at han skulle dø, ble han bekymret for Christines skjebne. Han sendte en bønn til sin venn B. M. Keihau, senere professor i geologi, om at han måtte ta seg av henne. Halvannet år senere giftet Keilhau seg med Christine, og de to levde tilsynelatende lykkelig - men barnløst - resten av livet."

Høsten 1825 får Abel stipend, og drar ut i Europa på studietur. Universitetet mente et besøk hos den store tyske matematiker Carl Friedrich Gauss burde være en selvfølgelig del av en slik reise, samt et besøk til Paris - matematikkens Mekka.

Men Abel var en selvstendig sjel - eller kanskje det var motsatt? Han fulgte uansett heller sine venner, enn å ta reisen til Gauss. Til Paris kom han, imidlertid, men først var det Berlin som talte. Her ble han i fire måneder.

Crelles Journal

I Berlin møter han ingeniøren August Leopold Crelle (1780 - 1855). Møtet med Abel ga Crelle mot til å gjennomføre sin gamle drøm; å gi ut et matematisk tidsskrift som kunne ta opp konkurransen med de veletablerte og ledende matematiske tidsskriftene i matematikkmetropolen Paris.

Første nummer av Journal für die reine und angewandte Mathematik kom i februar 1826. Allerede første året publiserte Abel fem avhandlinger i det som populært ble hetende Crelles Journal (og som kommer ut den dag i dag). En av avhandlingene var beviset for at den generelle femtegradslikningen ikke er løsbar ved rotutdragning, altså problemet han hadde startet på allerede på Katedralskolen.

Opp gjennom årene - hvis vi kan formulere oss slik i Abels tilfelle - var det i Crelles Journal at Abel publiserte de fleste av sine arbeider. Crelle følte at Abel var så viktig for tidsskriftet, at han forsøkte å overtale ham til å bli redaktør. Men Abel takket nei - han ville helst ha en stilling i Norge - for å tjene fedrelandet.

Paris-avhandlingen

Abel ankom Paris sommeren 1826. Her traff han den norske maleren Johan Gørbitz, som malte det eneste portrettet av ham som ble laget mens han levde. Viktigere er det kanskje, at dette var en særdeles kreativ arbeidsperiode.

30. oktober leverte han sin store avhandling (kjent som Paris-avhandlingen - hans mest betydningsfulle verk) til Institut de France for trykking. “Jeg tør uden Bram sige at den er god. Jeg er nysgjerrig efter at høre Institutets Dom”, skrev han hjem.

Det Abel hadde klart, var å formulere en helt generell addisjonssetning for algebraiske funksjoner av to variable. Paris-avhandlingen førte Abel fra elliptiske funksjoner til teorien for algebraiske funksjoner. Han åpenbarte matematiske sammenhenger (mellom algebra, analyse og geometri) som ingen tidligere hadde drømt om, og han åpnet forskningsområder som det fremdeles gjøres nye oppdagelser innen. Paris-avhandlingen er blitt stående som en milepæl i matematikkens utvikling.

På denne tiden hadde Abel allerede publisert flere arbeider i Crelles Journal, men det virker som om han sparte det beste til Akademiet i Paris. Kanskje tenkte han at en slik publikasjon ville gjøre inntrykk hjemme i Norge?

Resten av året 1826 gikk Abel og ventet. Men han fikk ikke svar. Så lenge han levde, var Abel sikker på at hans arbeid var gått tapt for alltid.

Det som hadde skjedd, var at mannen som var satt til å vurdere Paris-avhandlingen - A.L. Cauchy, som selv sto for banebrytende matematiske innsikter - la Abels nyskapende arbeid til side. Deretter forsvant det.

Sykdom

Etter dette utviklet Paris-oppholdet seg i negativ retning. Abel mistrivdes, kjente seg dårlig, ble melankolsk - og fikk en lei hoste. Noen antydet at han led av tuberkulose, men han nektet å tro på det. Uansett ville det ikke hjulpet stort, hva enn Abel trodde. Selv i Paris var blodigler den vanligste kuren mot tuberkulose.

Et halvt år senere, i mai 1827, reiste Abel hjem til Norge. Christine Kemp hadde fått stilling som guvernante ved Froland verk ved Arendal (som lærer og oppdragerske for jernverkseier Sivert Smiths mange barn), så her lå mulighetene åpne for å etablere seg som en anstendig borger.

Fra våren 1828 var Abel konstituert dosent ved Det Kongelige Fredriks Universitet, i professor Hansteens fravær, en stilling han besatt til han døde i april året etter. Men allerede sommeren 1828 så han utsiktene til et professorat i Berlin.

Og død

Rett før jul 1828 reiste han til Froland for å feire jul med Christine. I romjulen var han så dristig, at han etter et ball gikk ut for å avkjøle seg. Han begynte å hoste blod, og ble sengeliggende - resten av sitt liv.

Vinteren 1829 kjemper han for sitt liv. Han klager og banner høylydt over sin tids vitenskap som ikke har forsket seg fram til å bli herre over hans sykdom. “Jeg skal kjempe for mitt liv!”, skal han ha ropt i desperasjon.

I januar, fordi han trodde Paris-avhandlingen var tapt for alltid, skrev en sengeliggende Abel sitt siste matematiske arbeid. Her reformulerte han hovedtanken fra Paris, men det ble bare et teorem, en naken hovedsats.

Abel døde 6. april 1829, bare 26 år gammel. To dager senere, den 8. april skrev Crelle, som ikke visste at Abel var syk, gledestrålende og fortalte at stillingen i Berlin er sikret.

Den 13. april ble han gravlagt. Crelle skrev: “Han er en av disse sjeldne vesener som naturen neppe frembringer én gang i et århundre!”

Avhandlingen som forsvant - og forsvant - og forsvant

Abels store Paris-avhandling ble gjenfunnet kort tid etter hans død. Det franske akademi bestemte at den skulle trykkes, og at Abel post mortem skulle få akademiets store pris.

Men så forsvant den igjen! Og var umulig å oppdrive, da Abels samlede verker skulle gis ut i 1839. Først i 1841 kom den til rette igjen, og ble trykket.

Kort etter dette igjen, forsvant originalmanuset nok en gang! Denne gang ble det borte helt til 1952, da det ble gjenfunnet i Firenze av professor Viggo Brun. Det manglet imidlertid noen sider, - som ble funnet først sommeren 2000, i Livorno i Italia.

Originalmanuset kan du nå se på utstillingen i Georg Sverdrups hus (biblioteket) på Universitetet i Oslo. Hvis du drar dit før 10. august, har du litt av en opplevelse i vente.

Powered by Labrador CMS