Newton og romantikerne

Forholdet mellom legeme og sjel var gjenstand for heftig debatt på 1600- og 1700-tallet. – Romantikerne gjorde opprør mot Newton, men stod også i gjeld til ham, mener idéhistoriker.

Publisert
Isaac Newton malt av romantikeren William Blake.
Isaac Newton malt av romantikeren William Blake.

En av de store verdidebattene på 1600- og 1700-tallet var nettopp dette forholdet. Var sjelen fri, udødelig og uavhengig kroppen eller bare et fysisk fenomen?

Den dominerende oppfatningen var preget av Descartes, som skilte strengt mellom ånd og kropp.

Newtons teorier ble oppfattet som om de underbygde Descartes’ verdensbilde, og Newton er siden blitt stående som den kanskje viktigste representanten for opplysningstidens rasjonalitet, inkludert det skarpe skillet mellom subjekt og objekt, ånd og natur.

Romantikk og rasjonalitet

– En vanlig historisk oppfatning er at romantikken oppsto som en motreaksjon på opplysningstidens rasjonalitet generelt, og mot Newton spesielt. Idéhistoriker og stipendiat Marie Hidle hevder det ikke var så enkelt.

Denne måneden disputerer hun ved UiO med avhandlingen “En tredje ting. Newtons kraftbegrep og diskusjonen om legeme og sjel fra opplysning til romantikk”.

Kraftbegrepet

Isaac Newton slik Godfrey Kneller så ham.
Isaac Newton slik Godfrey Kneller så ham.

Sentrale britiske diktere som William Blake og Samuel Coleridge holdt frem Newton som selve symbolet på en kald og matematisk rasjonalitet.

De ville ha tilbake ånden i naturen, den mystiske helheten og forbindelsen mellom subjektet og verden.

Hidle argumenterer for at Newtons teorier faktisk spilte en positiv rolle i dette prosjektet.

Hun mener at Newtons kraftbegrep endret betingelsene for tidsepokens diskusjoner om legeme og sjel og dermed var med på å gjøre det mulig for romantikerne å slå en bro over Descartes’ kløft mellom ånd og natur.

Noe som trekker

–  Newtons kraft virket på avstand mellom legemer, umiddelbart gjennom tomrom. Den kunne ikke reduseres til en “mekanisk” modell hvor all påvirkning mellom legemer foregikk i dytt og støt mellom døde partikler. Her var det noe som trakk, forteller Hidle.

– De mer konservative teologene hadde tolket dette som bevis for at det fantes noe rent sjelelig i verden som påvirket de døde legemene utenfra. Men de radikale snudde på flisa: Hvordan utelukke at det faktisk var legemene selv som trakk?

– I så fall utøvet de en aktivitet - nærmest en slags vilje. Kanskje var legemene ikke så døde og mekaniske likevel. Kanskje hadde de et slags liv. Og hvis materien hadde et slags liv, kunne den kanskje tenke også, uten noen separat sjel?

Dagens Newton

Idéhistoriker Marie Hidle utfordrer det rådende synet på hvordan romantikerne så på Isaac Newton. (Foto: Annica Thomsson)
Idéhistoriker Marie Hidle utfordrer det rådende synet på hvordan romantikerne så på Isaac Newton. (Foto: Annica Thomsson)

Hvor sterk innflytelse har Newtons teorier over vår egen tids tenkning?

– Selv om Newtons teorier langt på vei er erstattet av Albert Einsteins og andre senere teoretikeres arbeider, er det nok førstnevnte de fleste av oss fortsatt forholder oss til.

– De fleste av oss kan forstå Newtons lov om tyngdekraft ved å få den demonstrert for det blotte øye, men der møter vi også grensen for det fenomenologiske nivået – altså grensen for hva som rent umiddelbart gir mening for oss i dagliglivet, sier Hidle. 

Ifølge idéhistorikeren har naturvitenskapen siden Newton forbigått det jevne menneskets fatteevne.

– Etter ham blir alt abstrakt matematikk. Folk får ingen umiddelbar forståelse av hverdagsfenomener når de hører om relativitetsteori og kvantefysikk, sier Hidle.

– Når voksne skal besvare barns spørsmål om hvordan det er mulig å henge fast på jordens overflate, sier vi jo fortsatt ”tyngdekraften”, slik Newton sa, ikke ”det firedimensjonale tidrommets krumning”, som Einstein ville ha sagt.