Tunisia og Egypt – og Libya

I Tunisia og Egypt ble folkeopprørene fredelige. I Libya går det mot borgerkrig. Ved Fredsforskningsinstituttet leter forskerne etter forklaringer. 

Publisert
Dominoeffekten vi så i Øst-Europa gjentar seg nå i araberverdenen. Men det er også forskjeller. (Illustrasjon: Shutterstock)
Dominoeffekten vi så i Øst-Europa gjentar seg nå i araberverdenen. Men det er også forskjeller. (Illustrasjon: Shutterstock)

Konfliktforskning

Forskningsrådet finansierer to aktuelle satsinger ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO).

SFF-institusjonen Senter for borgerkrigsforskning er langt fremme i arbeidet med å finne politiske årsaker til borgerkrig.

PRIO har også ansvaret for ACDC (Armed Conflict Data Catalogue). Dette er en satsing på å bygge opp et rammeverk for effektiv internasjonal innsamling av konfliktrelaterte data.

 

Utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten har tatt det internasjonale samfunnet på senga.

Men det pågår for tiden mye kreativ forskning på dette feltet, blant annet i Norge.

– Konfliktene i de ulike araberlandene kan typologiseres langs flere dimensjoner. Det er helt klare forskjeller mellom dem, konstaterer seniorforsker Håvard Strand ved PRIO.

Øst-Europa i 1989

Strand peker også på noen likheter, nemlig mellom det som skjer i Nord-Afrika og Midtøsten nå – og det som skjedde i Øst-Europa i 1989.

– I Øst-Europa begynte det med forsiktige endringer i Ungarn, og deretter utviklet det hele seg gradvis. I Tunisia og Egypt gikk det fortere. Likevel er det klare paralleller.

– I Tunisia og Egypt har det, akkurat som i for eksempel Øst-Tyskland, vært store demonstrasjoner. Som Erich Honecker i Øst-Tyskland forsto Zine El Abidine Ben Ali i Tunisia og Hosni Mubarak i Egypt at ”dette går ikke lenger”. De sto alle tre overfor opprør som ikke kunne slås ned med makt. Situasjonen var rett og slett håpløs.

Libya ligner Romania

– Romania og Jugoslavia var de to unntakene i Øst-Europa. Der ble konfliktene voldelige og brutale. I Romania ledet Nicolae Ceausescu Øst-Europas mest totalitære regime.

Derfor er det i Romania vi finner parallellen til situasjonen i Libya nå, mener Strand.

Både i Tunisia og Egypt sto deler av det sivile samfunnet klare til å overta når herskeren flyktet. Noe lignende finnes ikke rundt Muammar Gaddafi i Libyas hovedstad Tripoli.

Gaddafi kan vinne

Strand tror at den konflikten vi nå ser i Libya kan utvikle seg helt annerledes enn opprørene i Tunisia og Egypt.

– Klarer ikke opprørerne å organisere seg godt, så er det sannsynlig at Gaddafi klarer å gjenvinne kontrollen. Husk at han sitter på mye erfaring opprørerne ikke har.

Like viktig mener Strand det er at Gaddafi sitter på mye informasjon, og det kan være avgjørende i en konflikt. I Tunisia og Egypt ble regimenes informasjonsfordel utlignet gjennom omfattende bruk av sosiale medier. I Libya er det vanskelig å si om det skjer noe tilsvarende.

Strand ser heller ikke bort fra at konflikten i Libya kan bli langvarig. Han peker på Algerie, hvor det har pågått en væpnet konflikt i 21 år.

– Likevel tror jeg ikke vi får se noe tilsvarende. Skal en konflikt vare så lenge, må den være asymmetrisk, det vil si at den ene parten må være klart sterkere enn den andre.

Det har lenge vært en gåte for konfliktforskere hvorfor regimene i Midtøsten og Nord-Afrika har vært så politisk stabile. (Foto: Shutterstock)
Det har lenge vært en gåte for konfliktforskere hvorfor regimene i Midtøsten og Nord-Afrika har vært så politisk stabile. (Foto: Shutterstock)

– I Libya virker det som at symmetrien mellom partene er større. Symmetriske konflikter hvor partene er mer jevnbyrdige, er veldig mye mer kostbare å holde gående. Det gjør at de slutter raskere.


Studere aktører

Strand innrømmer at verken han eller andre konfliktforskere var i stand til å varsle de siste månedenes hendelser.

– Vi ble tatt litt på sengen av det som skjedde i Tunisia. Men på mange måter visste vi at vi ikke kunne spå når endringene i Midtøsten og Nord-Afrika ville skje. Det har lenge vært en gåte hvorfor land som Tunisia, Egypt, Syria, Jordan og Jemen har vært så politisk stabile som de har.

– Samtidig har ikke den etablerte forskningen fokusert på de riktige spørsmålene.

PRIO har etablert Armed Conflict Data Catalogue (ACDC), en forskningsinfrastruktur som vil tilrettelegge for bedre forskning på politisk ustabilitet og konflikt.

Gjennom ACDC ønsker forskerne ved PRIO å flytte fokuset ved forskning på konflikter over fra å studere selve konflikten, til å se mer grundig på aktørene i konflikten.

– Vi ønsker å kunne si noe klarere om hvem det er som bruker vold politisk, og hvem som ikke gjør det. Vi ønsker også, om mulig, å kunne si når de gjør det, sier Strand.

Datakataloger

Nøkkelen er datakataloger med informasjon om væpnede konflikter i verden. Slike kataloger vil gjøre det mulig for forskere å analysere empiriske spørsmål de inntil nylig har måttet nøye seg med å spekulere omkring.

Forskerne ønsker å studere hvilke grupper som tyr til opprør, og hvorfor de gjør det.

For å finne flere svar, trenger konfliktforskerne en mer omfattende datakatalog hvor informasjon fra hele verden blir strukturert på en måte som gjør dataene mer sammenliknbare.

Fredelig Afrika

Konfliktdata samlet ved PRIO i samarbeid med Universitetet i Uppsala, kan allerede fortelle oss en hel del. Afrika er for eksempel blitt et fredeligere kontinent.

Håvard Strand mener mye kan forklares med at det har skjedd en holdningsendring i Afrika.

– Overgrep som var normale for 20 år siden, og som ble tolerert for bare ti år siden, er i dag blitt uakseptable. Se for eksempel på Elfenbenskysten. Den politiske konflikten som pågår der ville for få år siden ha blitt ”løst” gjennom at den sterkeste parten gikk løs på motstanderen med våpen. I dag blir ikke det tolerert.

– Selv om Afrika har langt igjen på flere områder, må vi ikke være blinde for hvor mye som er forandret, sier Strand.