Parkinsons sykdom, ryggmargsskader, diabetes, øyesykdommer, hjerte-karsykdommer og kreft.

Det er bare noen av sykdommene forskerne jobber med å finne en behandling for ved hjelp av stamcelleterapi.

På lengre sikt håper de det kan bli mulig å dyrke fram hele organer også.

Forskning på stamceller har vært et prioritert satsingsområde i Norge siden 2002. Formålet er å styrke kompetansen innenfor både grunnforskning og klinisk forskning på stamceller, med sikte på behandling av alvorlig syke.

Nå ønsker regjeringen å øke satsingen på stamcelleforskning, og det er bakgrunnen for at Forskningsrådet har etablert et Program for stamcelleforskning som skal gå fra 2008 til 2012.

– Det var på tide med en slik satsing, mener professor Steinar Funderud, som har vært aktiv innenfor stamcelleforskning siden den spede starten i Norge på slutten av 1980-tallet.

Ikke dårligere enn andre

– Det er ikke noe i veien for at Norge skal kunne hevde seg internasjonalt innenfor stamcelleforskning. Utgangspunktet for å lykkes er en blanding av dyktige forskere og mulighetene får.

– Norske forskere er ikke dårligere enn andre, så opprettingen av et program som sørger for gode rammevilkår, er et første viktig skritt for å lage miljø som er gode nok, sier Funderud.

Nå er den pensjonerte forskeren blant annet styreleder for et Senter for forskningsdrevet innovasjon med tema kreftsstamceller (CAST), og han var også leder for stamcelleprogrammets plankomité.

Programmets budsjett for 2009 vil uten vekst bli på ca 25 millioner kroner. 27 prosjektsøknader skal nå vurderes, og i februar vil det være klart hvem som får støtte.

– Forskningstemaene som er prioritert, er blant annet å få en bedre forståelse av celledifferensiering, det vil si hvordan stamcellene utvikler og spesialiserer seg.

– Å bringe fram celler eller cellelinjer som kan brukes terapeutisk, og å bruke stamceller i utviklingen av nye legemidler, er også prioriterte tema, forklarer programkoordinator Kjersti Sletholt i Forskningsrådet.

Nye muligheter

En endring i Bioteknologiloven i januar 2008 åpnet for nye muligheter. Da ble det også i Norge tillatt å forske på overtallige befruktede egg og embryonale stamceller, og ikke bare stamceller fra fødte mennesker.

Det unike med de embryonale stamcellene er at de kan utvikle seg til alle kroppens celler, og forskerne har derfor store forhåpninger til mulighetene dette byr på.

Ifølge Funderud er embryonale stamceller først og fremst et viktig forskningsverktøy for dem som vil studere celledifferensiering.

– Men embryonale stamceller gir også unike muligheter for å utvikle medikamenter som har spesifikke virkninger. I tillegg vil slike celler gi nye muligheter innenfor regenerativ medisin, der målet er å kurere sykdommer ved å erstatte eller reparere ødelagte celler i kroppen.

– Det er imidlertid mange utfordringer ved å bruke dem terapeutisk, så i mange tilfeller kan det være best å bruke stamceller fra fødte individer, påpeker han.

Et nytt og stort gjennombrudd innenfor stamcelleforskning tyder imidlertid på at det er mulig å lage embryonale stamceller av celler fra forskjellige vev i kroppen.

Dette er mye mer attraktivt, ifølge Stefan Krauss, som i likhet med Funderud har vært en drivkraft i stamcellemiljøet i Norge.

– Kroppen avviser ofte nye celler som ikke ligner nok på kroppens egne. Ved å bruke kroppens egne celler er risikoen for at man får problemer med immunforsvaret langt mindre, forklarer han.

Må ikke bli sovepute

Krauss er blant annet leder ved CAST. Han har også koordinert ett av de tre prosjektene under ESF-programmet EuroSTELLS, som har som mål å stimulere til samarbeid mellom forskere i Europa.

Nettverksbygging har vært en viktig del av den norske stamcellesatsingen helt siden begynnelsen, og i oktober ble det femte årlige nettverksmøtet arrangert.

Oppslutningen har økt fra 35 til 80 deltagere, og fra hovedsakelig å bestå av nordmenn til å omfatte deltagere fra en rekke europeiske land.

– Jeg tror vi er på vei til å bygge opp en velfungerende nettverksstruktur hvor ambisjonen er at forskningen ikke bare skal tjene Norge, men integreres i et skandinavisk samarbeid.

– Landene ligger så tett geografisk, og vi har ganske like forskningssystemer, så samarbeidet kan raskt bli veldig bra, mener Krauss.

I likhet med Funderud synes Krauss det er svært positivt at det har blitt opprettet et program for stamcelleforskning, men han advarer mot å la det bli en sovepute.

– Stamcelleforskning er enormt viktig, og på mange områder er det framtida. Det kommer pasientene direkte til gode, samtidig som det gir muligheter for å bygge opp bioteknologisk og farmakologisk industri i Norge.

– Men et slikt program alene kan ikke sørge for det, vi trenger større infrastruktur både på sykehus og universiteter, fastslår Krauss.