Boka «Ideologi» er en nyhet. Ingen har tidligere utgitt en virkelig forskningsbasert bok om ideologien det finnes så mye av i vårt norske språk.

Nordmenn skrev først i Norden

Nordmenn og islendinger var først i Norden med å skrive lange tekster med latinske bokstaver på pergament. Det satte vi i gang med, mens svensker fortsatte å risse runer i trebiter.

Forbildene våre fant vi i Irland og England. Men selve idéen om hva språk er og bør være har vi nok mest fått fra Tyskland, mener bindredaktør Tove Bull i forordet til «Ideologi». Hun er professor ved Universitetet i Tromsø.

Boka er nummer tre av til sammen fire i den første samlede forskningsbaserte framstillingen av norsk språkhistorie. Bidragsytere er noen av universitetenes og høyskolenes fremste forskere på området. Det har tatt ti år å få Norsk språkhistorie ferdig.

Annerledeslandet Norge

I de aller fleste land handler språkhistorie først og fremst om landets skriftspråk.

I annerledeslandet Norge handler språkhistorien vår mest om talemålet.

Utenlands drives det språkhistorisk forskning på det som er nasjonens eget bibelspråk eller nasjonens skjønnlitterære skriftspråk. Slikt har norske språkforskere knapt brydd seg om.

Her handler det heller om dialekter.

Befriende med åpenhet om ideologi

Det er noe befriende over forskere som innrømmer at forskningen deres ofte har vært ideologisk styrt.

I norsk språkforskning har nok ofte politisk ståsted og språkpolitiske holdninger bestemt både forskernes utvalg av data og hvilke forklaringer de har kommet med. Engasjement, både politisk og på andre måter, har det ikke skortet på innenfor språkforskningen.

Allerede i 1991 pekte Brit Mæhlum, nå professor i nordisk språkvitenskap ved NTNU, på noe hun kalte et kopieringssyndrom blant norske språkhistorikere. Med det siktet hun til kollegers ukritiske gjengivelse av bestemte synspunkter.

Hensikten med boka «Ideologi» er å gjøre det motsatte, slår Tove Bull fast i innledningskapittelet. Denne gangen vil forskerne i stedet forsøke å se fagfeltet sitt i et fugleperspektiv.

Gammalnorsk og moderne norsk

Norsk språk de siste tusen årene kan grovt sett deles inn i tre.

I vikingtiden og høymiddelalderen snakket folk her i landet gammalnorsk. Men brukte de noe navn på språket sitt, så kalte de det «dansk tunge». Et språk de fleste folk rundt Nordsjøen kunne forstå.

I den mer hendelsesfattige seinmiddelalderen gikk praten nordmenn imellom på overgangsformen mellomnorsk.

Så for rundt 500 år siden med Luthers reformasjon, dansketid og etter hvert unionstid med Sverige og til sist et selvstendig Norge, begynte vi å snakke et stadig mer moderne norsk.

Stygt og pent

Du tenker sikkert ikke over det til daglig, men språket du snakker er styrt av så vel ideologier som normer.

Språk er dessuten et viktig sosialt lim.

Derfor har du stort sett ikke lyst til å gå på tvers av det andre gjør. Du snakker og skriver som dem. Gjør du det ikke, får du ganske sikkert kjeft av noen.

For mange mener mye om språk. Det engasjerer folk.

Sannsynligvis har du også selv noen klare oppfatninger om hva som er rett og galt i språkbruk.

Noen av oss snakker også om at språk er stygt og pent.

Å felle verdidommer over andres språk er en utbredt idrett, mener professor Tove Bull. Det gjør til og med språkforskere.

I boka «Ideologi» slås det i tillegg fast at selv om dialekter generelt har høyere prestisje i Norge enn i nabolandene våre, så blir også de norske dialektene i dag rangert og plassert i et slags nasjonalt prestisjehierarki.

Nynorsk og bokmål

Selv om det blant språkhistorikere til nå ikke har vært vanlig å snakke om ideologi i sammenheng med norsk språk, så kommer ideologi-vinkelen forskerne denne gangen har valgt ikke veldig overraskende på lesere som vet at vi både har to evig kranglende målformer, en rad dialekter (der folk ofte er fryktelig opptatt av sin egen) og etter hvert flere minoritetsspråk.

Til den dag i dag er norsk språk framfor alt sterkt preget av striden som oppsto da Norge skulle bygges som ny nasjon på 1800-tallet.

Da skapte sunnmøringen Ivar Aasen nynorsk – et helt nytt skriftspråk som ble etablert med talemålet på utvalgte deler av den norske bygda som utgangspunkt.

Aasen var selv ingen nasjonalromantisk svermer. Men skriftspråket han skrudde sammen kom likevel til å bære en god del preg av den mest gammelmodige norsken han fant på bygda. Dette var mest «fullkomment» norsk, syntes Aasen.

All norsk var heller ikke like viktig å ta vare på for Aasen. Dermed ble det dialektene i Hardanger og Sogn som fikk sette mest preg på nynorsken. Ivar Aasen var spesielt opptatt av Vosse-dialekten.

Nynorsk kunne ha blitt størst

Bokmålets far heter Knud Knudsen.

Han er ikke blitt gjort like mye stas på som Ivar Aasen. Men i Tvedestrand på Sørlandet, hvor Knudsen jobbet som lærer, vet folk hvem han er.

I dag er det Knudsens bokmål – et skriftspråk mer basert på 1800-tallets talemål i Sørøst-Norge – som er klart mest brukt i Norge.

Slik er det blitt, selv om flertallet av dem som brenner for språk her i landet er nynorskfolk.

Kanskje hadde det vært omvendt, om Aasen hadde lyttet til advarslene han fikk om ikke å gjøre nynorsken sin så gammelmodig. Aasen burde nøyd seg med å gjøre språket sitt «norsk», og ikke «norsk-norsk» kritiserte Knud Knudsen.

Et glemt hundreårig ideologisk prosjekt

Til sist er det verd å minne om nok et stort ideologisk språkprosjekt i Norge, som du kanskje ikke en gang har hørt om.

I nesten 100 år satte denne ideologien sterkt preg på norsk språkpolitikk.

Masse offentlig innsats ble satt inn for å få det i havn.

Prosjektet het samnorsk og var et forsøk på å forene nynorsken og bokmålet.

Men det døde på 1970-tallet.

Alt dette kan du lese mer om i Norsk språkhistories tredje bind, kalt «Ideologi».