Tar du deg en tur rundt i Tromsø by en vinterdag, vil du oppleve at russerne preger bybildet sterkt. Ved kaia ligger trålerne med russisk mannskap, i gatene, butikkene og på de mange utestedene snakkes det russisk på alle kanter.

Den etter hvert så omfattende kontakten mellom mennesker i Nord-Norge og i Nordvest-Russland krever at man forstår hverandre. Ingvild Broch har ikke så rent lite av æren for at en del mennesker på begge sider av grensen nå kan hverandres språk. Helt fra Universitetet i Tromsø ble tatt i bruk, har hun arbeidet med å formidle russisk språk og kultur i Nord-Norge. Etter at grensene åpnet seg mot øst, har hun lagt ned et stort arbeid for å utvikle forbindelsene mellom Universitetet i Tromsø og Pomoruniversitetet i Arkhangelsk. I 1996 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Pomoruniversitetet for sin innsats for norsk-russisk samarbeid. I høst fikk hun Den internasjonale russisklærerforeningens utmerkelse for arbeid for utbredelse av russisk språk og kultur.

Utlyste matematikkstilling

Vi møter Broch en kald februardag på hennes kontor i universitetets administrasjonsbygning. Herfra skuer hun utover Universitetsplassen, som er dekket av nesten to meter snø. Hun er med rette stolt av Universitetet i Tromsø, en institusjon hun har vært med på å bygge opp helt fra begynnelsen.

Oslojenta kom hit for snart 30 år siden, nærmest ved en tilfeldighet.

- Jeg er gift med en matematiker, forklarer hun.

- Da Universitetet ble etablert i 1972, utlyste de tre stillinger i matematikk som ingen søkte på. Men mannen min viste en viss interesse, og plutselig fikk vi masse besøk fra Tromsø hjemme på Kolsås. Det endte med at de utlyste én stilling i matematikk og én i russisk.

På den tiden var det slett ikke meningen at russisk skulle bli et eget fag i Tromsø.

Med Universitetets geografiske plassering skulle det vise seg å bli et stort behov for russisk. Få kunne språket, så Broch ble en ettertraktet tolk.

- Jeg måtte stadig i lasterommet på russiske trålere og på sykehuset når de fikk inn russiske sjøfolk der, forteller hun.

Broch har ikke angret på at hun forlot tigerstaden til fordel for ishavsbyen. Her har hun fått mulighet til å påvirke på en helt annen måte enn om hun hadde arbeidet ved et veletablert universitet. For hun har påvirket, det er det ingen tvil om. Rekken av tillitsverv er omfattende.

- Da vi kom til Tromsø, var det få om oppgavene. Når jeg sitter som forskningsdirektør i dag, er nok mye av grunnen at jeg syntes alle disse vervene var spennende, sier hun.

Språkmektig

Hvis du kan fem språk flytende, da klarer du deg rimelig bra ute i verden, mener Ingvild Broch. Hennes egen språkinteresse har alltid vært der. Det begynte med en latinartium med gresk ved Oslo katedralskole. Så ble det studier i nordisk og fransk ved Universitetet i Oslo. Da det ble opprettet et grunnkurs i russisk på begynnelsen av 60-tallet, hoppet hun på det. Medstudentene var unge gutter som lærte russisk i norsk etterretningstjenestes regi.

Tidlig på 1960-tallet var det ikke helt enkelt å reise til Sovjetunionen. Kommuniststaten var et lukket land med få vestlige utlendinger. Broch var heldig. Hun fikk stipend og innreisetillatelse, og bodde i Leningrad i halvannet år for å ta hovedfag. Etter studiet jobbet hun i vel et år som tolk på en norsk-russisk film om Fridtjof Nansen.

- Det var en spennende tid, minnes hun.

Rå kapitalisme

Med stor kjærlighet til Russland og russisk kultur, synes hun det er trist å se dagens utvikling.

- Den rå kapitalismen er skremmende. Noen få mennesker er blitt ekstremt rike, men svært mange lider. Til tross for at akademikerne nå har større frihet i Russland, er vilkårene på mange måter blitt verre, forteller hun.

- Før hadde det høy status å jobbe på et universitet, i dag er det bare pengene som teller. De materialle betingelsene ved Pomoruniversitetet er elendige. Alt er nedslitt. Skal du skrive på en tavle, opplever du at det ikke vises fordi tavla er så gammel. Utover høsten og vinteren blir det så kaldt i de gamle murbygningene at du nesten blir redd for å fryse i hjel.

Men til tross for de elendige forholdene, må vi tilby samarbeid - ikke utviklingshjelp - mener Broch.

- Vi må beholde troen på at det vi gjør er et ledd i Russlands demokratibygging, og da er det nødvendig å samarbeide med russerne.

I 1991 undertegnet Universitetet i Tromsø en omfattende samarbeidsavtale med Pomoruniversitetet og med Arkhangelsks medisinske akademi, som åpnet for gjensidig utveksling av studenter, lærere og forskere. Bortsett fra språkfag, dreier det seg om økonomi, samfunnsfag og medisin.

- Da vi ble kjent med Pomoruniversitetet, var det mest av alt en lærerskole, i dag har de status som et viktig universitet i Russland. En av grunnene til det er gode kontakter vestover, sier Broch. Som er nøye med å presisere at det ikke bare er russerne som har utbytte av samarbeidet:

- Den muligheten vi som et nordområdeuniversitet har til å samarbeide østover, er veldig spennende. Vi har fått adgang til et materiale og en del av vår historie som vi ikke har hatt før.

Russenorsk

For at den nordnorske landsdelens historie er sterkt forbundet med Nordvest-Russland, er et faktum som forskeren Ingvild Broch har vært svært opptatt av. Kontakten mellom nordlendinger og russere er slett ikke bare av nyere dato. Fram til revolusjonen var det mye handel mellom fiskere i Nord-Norge og folk fra Arkhangelsk og Kola som kom hit og byttet fisk mot mel, gryn og andre varer. Den gangen hadde de ikke et felles språk å kommunisere på, så de lagde et selv. Dette språket - russenorsk - er et såkalt pidginspråk, det vil si en blanding av to forskjellige språk. Sammen med Ernst Håkon Jahr, som nå er rektor ved Høgskolen i Agder, har Broch beskrevet dette språket. Boken “Russenorsk - et pidginspråk i Norge” har vakt oppsikt innenfor sosiolingvistikken. De fleste eksempler på slike språk har nemlig oppstått i kontakten mellom en kolonimakt og koloniserte folk. Russerne og nordmennene var derimot likeverdige parter.

Internasjonalt miljø

Samarbeid og kontakter på tvers av landegrensene er noe som preger Universitetet i Tromsø. Ingvild Broch mener at ulempene med å være langt unna sentrum, i stor grad er snudd til fordeler.

- Det er veldig viktig for oss å ha kontakter andre steder i verden. Forskerne her er flinke til å utnytte det at man kan ha forskningstermin hvert 5. semester. De reiser mye ut, og kommer hjem igjen med nye impulser.

Mange utlendinger arbeider også gjerne ved Universitetet i Tromsø.

- Tromsø er jo eksotisk. Vi får ofte forespørsler fra utenlandske forskere som gjerne vil inviteres på besøk. Mange vil bo under midnattsolen, men det er også en hel del som er interessert i å tilbringe mørketiden sammen med oss, forteller den emigrerte søringen.