I 1976 ble den 20 år gamle studenten Torunn Finstad voldtatt og drept i Trondheim. Året etter møtte like gamle Sigrid Heggheim samme skjebne.

Fritz Moen, som er døv, uten talespråk og delvis lam, ble dømt for begge drapene, og idømt 21 års fengselsstraff og inntil ti års sikring.

Til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen. Han ble frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre i 2006, etter at en annen mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene.

Moen selv døde i 2005, før den andre frikjennelsen.

Moen-saken er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord. Men fremdeles erkjenner ikke rettsvesenet at Fritz Moen - som ikke behersket annet enn tegnspråk - ble et offer for overgrep også når det gjaldt å bli tolket riktig.

- Personer med annet språk enn norsk mangler fremdeles rettsvern. Her er norsk rettsvesen etnosentrisk, hevder Patrick Kermit, stipendiat i medisinsk teknologi ved NTNU.

Han forsker på døve barn, og er opprørt over at gjenopptakelseskommisjonen nekter å anerkjenne tegnspråk som et eget språk.

Fatal misforståelse

Da drapssakene ble gjenopptatt i lagmannsretten i 2001, og Fritz Moen på nytt ble avhørt, ble profesjonelle tegnspråktolker benyttet. Avhørene ble også tatt opp på video for å sikre at eventuelle feil og misforståelser kunne oppdages i ettertid.

På rettsforhandlingenes tredje dag tok en tolk ordet og forklarte at det hadde skjedd en misforståelse: Man kunne få inntrykk av at Moen hadde tilstått nok en gang. Det hadde han ikke.

- Det skyldtes en særegenhet ved tegnspråket: Når et hendelsesforløp skal gjøres rede for, vil man på norsk tegnspråk starte med å knytte redegjørelsen opp mot personen den angår, forklarer privatetterforsker Tore Sandberg, som engasjerte seg sterkt i Moen-saken.

- Da Moen begynte å forklare om drapet, oppfattet ikke tolkene til å begynne med at han ikke lenger snakket om seg selv, men om drapsmannen. De trodde at det fremdeles var seg selv han snakket om, da ha han beskrev drapet.

- Denne gangen ble misforståelsen oppklart, sier Sandberg, - i motsetning til i den opprinnelige rettssaken, hvor tolken var en politimann hvis eneste kvalifikasjon var at han hadde døve foreldre.

Språkproblemer? Langt ifra!

Lagmannsretten skrev likevel i 2001: “Retten ikke er i tvil om at Moens tilstand ikke kan tilskrives kommunikasjonsproblemer”.

- At de kunne skrive noe sånt, er simpelthen utrolig, mener Tore Sandberg.

Utvalget som ble nedsatt av Justisdepartementet for å utrede justismordet på Fritz Moen, finner heller ikke “grunn til å tro at misforståelser var årsaken til de mange tilståelsene under politiavhørene.” (NOU 2007:7, side 318)

Patrick Kermit er særlig provosert over at rettsvesenet fremdeles ikke vil akseptere at Moen ble offer for et overgrep også når det gjaldt tolkingen av ham.

- At utvalget kan avvise språkproblemer som en medvirkende årsak til justismordet på Fritz Moen, er uforståelig: Moen var norsk statsborger, var født og oppvokst i Norge, så ut og kledde seg som en nordmann, sier Kermit.

- Men: Det språket som de fleste nordmenn snakker, var et fremmedspråk for Moen. Moen tilhørte en norsk språkminoritet som snakker et språk som er mer forskjellig fra norsk talespråk enn fransk eller tysk - norsk tegnspråk.

Anerkjenner ikke tegnspråk

Det er ikke slik at norsk tegnspråk er norsk talespråk oversatt ord for ord. Med hensyn til både grammatikk og ordforråd er tegnspråket bygget opp helt ulikt norsk talespråk.

Det er et unikt norsk språk helt forskjellig fra norsk talespråk, og helt forskjellig fra andre tegnspråk som finnes i verden.

Denne veletablerte og veldokumenterte forståelsen er etter Kermits oppfatning åpenbart en vanskelig erkjennelse for jussen.

- Kommisjonen bak utredningen om Fritz Moen nekter å anerkjenne norsk tegnspråk som et eget språk, og slår dermed beina under mange års forskning.

- Det snart er femti år siden de første pionerene innen lingvistisk forskning avdekket at tegnspråk er fullverdige språk på linje med de språkene som tales og høres, sier Kermit.

Han oppfordrer til at utvalgets innstilling blir utsatt for nærgående og kritisk behandling når den kommer opp for Stortinget:

- Utvalget som har hatt til oppgave å se hva man kan lære av historien, har selv ikke lært, men gjentar i stedet gamle misforståelser. Det er bekymringsfullt.

Etnosentrisk

Etterforsker Tore Sandberg mener det er avgjørende for ivaretakelse av rettssikkerheten at godt kvalifiserte tolker trekkes inn allerede ved første avhør på politistasjonen.

- Om det oppstår misforståelse og feiltolkninger da, har disse en lei tendens til å feste seg og følge den tiltalte videre gjennom rettsapparatet, sier han.

Forsker Patrick Kermit tror at døve personer i dag har fått et bedre rettsvern i norske rettssaler.

- Men det er ikke rettsvesenets fortjeneste, presiserer han.

- Det er NAV Tolketjenesten for døve og hørselshemmede som selv har tatt kontrollen over tolkingen i rettssalen, som har sørget for å sikre kvaliteten på tolkearbeidet.

Kermit er mest bekymret for tolking der fremmedspråklige innvandrere og asylsøkere er involvert, og mener at problemet gjelder rettsvesenets generelle forhold til fremmedspråk.

- Om en tiltalt ikke forstår og kan uttrykke seg på norsk, er holdningen at det er deres problem. Rettsvesenets holdninger har en etnosentrisk karakter, mener Kermit.