– Opprinnelig het det ikke bikkjekaldt, men hundekaldt, forteller språkprofessor Arne Torp ved Universitetet i Oslo. 

Men uttrykket har ikke nødvendigvis noe med hunder å gjøre av den grunn.

– Før i tiden var det vanlig å bruke hund til å forsterke beskrivende ord. Men da var hund trolig en kortform av tallordet hundre, som jo er et stort tall. I noen dialekter sier man for eksempel hundgammal, og det betyr veldig gammel.

Skjellsord

Hundene må likevel ha hatt en labb eller to med i språkhistorien, for i dag sier vi bikkjekaldt, ikke hundekaldt.

– Hunder har ikke alltid stått like høyt i kurs som i dag. Ofte brukte folk hund som et skjellsord om andre mennesker.

– Man kunne for eksempel si at noen var hedensk eller ukristelig som en hund. Kanskje smittet denne språkbruken over på ord som hundekaldt?

– Den første som sa bikkjekaldt i stedet for hundekaldt, syntes nok i alle fall han sa noe morsomt, tror Arne.

Inne eller ute?

Også på andre språk forbindes våre firbeinte venner med dårlig vær. Tyskerne sier gjerne at det er hundevær når de syns været er så dårlig at det bare passer for hunder.  

På Island har de ofte dårligere vær enn i Tyskland, men kanskje er islendingene også snillere med hundene sine enn det tyskerne er?

Når det høljer ned som verst, sier i hvert fall islendingene at været er så dårlig at man ikke kan jage ut bikkja.