Mange tar både oftere pauser og uttaler ordene saktere rett før de tar sats og slenger et substantiv inn i setningen, «eple», sammenlignet med tempoet før et verb, «spise».

Det tror forskerne skyldes at det krever mer av hjernen å komme på et substantiv fordi vi da som regel skal si noe nytt. Om vi for eksempel sier «læreren» eller «eplet», er det gjerne fordi vi ikke har snakket om dette tidligere i samtalen eller setningen. Ellers bruker vi helst «hun» eller «det».

Og slik er det faktisk på tvers av svært ulike språk.

En internasjonal forskergruppe har lyttet til ni språk fra rundt omkring i verden. Fra bora i Amazonas til even i Sibir. Samt nederlandsk og engelsk.

Norsk har de ikke studert, men det samme kan gjelde også her.

– Funnene våre tyder på at dette er en universell tendens, selv om noen språk kan være unntak, skriver forsker Frank Seifart ved Universiteit van Amsterdam i Nederland i en e-post til forskning.no.

• Les også: Mener sang er et universalspråk

Krevende ord for hjernen

I lydopptakene fra de siste 25 årene forteller folk fritt, slik at språket flyter så naturlig som mulig.

Selv om språkene snakkes i veldig ulikt tempo, har alle språkene forskjeller mellom substantiv og verb.

På de fleste språkene tar folk dobbelt så ofte en pause før substantiver enn før verb. Men de uttaler ordene som kommer før substantivet bare litt saktere.

Verb kan i seg selv være mer krevende for hjernen fordi de må bøyes i tid. På mange språk bøyes også verb etter hvem som gjør handlingen.

Men i en setning ser verb likevel ikke ut til å være fullt så vanskelige å forholde seg til som substantivet.

• Les også: Deprimerte bruker oftere ord som «aldri» og «alltid»

Ubevisst planlegging

Verbet er så godt som alltid der. Det gjør det mer forutsigbart. Det er sjelden vi dropper et verb i en setning, selv om vi allerede har sagt det samme flere ganger før.

Substantivet, derimot, kan vi bytte ut med andre ord. Læreren blir til «han» eller bare borte når vi vet hvem snakker om: «Læreren kom inn og (læreren) satte seg ned.»

Valgfriheten krever sitt av hjernen. Ordet må rett og slett planlegges i større grad.

På millisekunder, altså. Dette skjer ubevisst. De færreste tenker nøye på om de skal velge et substantiv eller erstatte det med et pronomen som «hun».

Et femtendedels sekunds pause

Tidsrommet forskerne studerte var på et halvt sekund. Her måtte de ta teknologien til hjelp for å oppdage pausene, som var på minst et femtendedels sekund.

Funnene motsier annen forskning som har sett på hvor lang tid vi bruker på å komme på selve ordet, altså ikke hvor fort vi snakker før ordet. Da brukte folk kortere tid på substantivene.

Men i disse andre studiene var det folk sa del av et eksperiment, ikke en vanlig samtale. Dessuten handler de stort sett om noen få språk, flest europeiske, forklarer Frank Seifart.

Ettersom dette er lite forsket på, gjenstår nok noen flere studier før forskerne har svaret.

Referanse:

Frank Seifart mfl: Nouns slow down speech across structurally and culturally diverse languages. Proceedings of the National Academy of Sciences, 14. mai 2018. Doi: 10.1073/pnas.1800708115.