– En svært viktig årsak til at innvandrerungdom ikke er med på aktiv idrett, er at de prioriterer mer tid på skolearbeid. Blant norske ungdommer er ikke det noen viktig grunn i det hele tatt, forteller Mads Skauge.

Sosiale forskjeller

Stipendiaten ved Nord universitet er snart ferdig med doktorgraden sin, med sosial ulikhet i idrettsdeltagelsen som tema. Han forteller hvordan forskjellene mellom dem som deltar og dem som ikke deltar i idrett, ikke bare er snakk om klasse. Forskjellene går også langs andre linjer. Kjønn og etnisitet, for eksempel.

– Hovedgrunnen til at innvandrerungdom slutter, er skolearbeidet, fastslår Skauge.

Når han snakker om «innvandrerungdom», tenker han på ungdommer som er født i Norge, men med to foreldre som har innvandret – dem som Statistisk sentralbyrå beskriver som «norskfødte med innvandrerforeldre». Han har brukt Ungdata-tallene fra Velferdsforskningsinstitiuttet Nova som utgangspunkt.

Skole og idrett utfyller hverandre …

– Hvis vi ser på norske ungdommer først, så ser vi at jo bedre skoleprestasjoner de har og jo mer tid de bruker på lekser, jo mer skoleengasjerte de er, jo større sjanse er det for at de også deltar i idretten. Det er helt motsatt for innvandrerungdom, forteller Mads Skauge.

Han beskriver at skole og idrett henger sammen og utfyller hverandre for etnisk norsk ungdom. Det tror han kan skyldes at skole og organisert idrett har noen likheter. Begge deler er voksenstyrte. Begge deler er prestasjonsbaserte. Begge steder må du jobbe målrettet over tid for å lykkes.

– De som mestrer det ene, mestrer sannsynligvis det andre, også. Måten du blir flink på i matte og måten du blir flink på i håndball, er lik, sier han og snakker om system, voksenpersoner og disiplin.

… men ikke blant innvandrerungdom

Så er spørsmålet hvorfor innvandrerungdom ikke opplever det på samme måten. Skauge mener at de ikke opplever at skole og idrett utfyller hverandre, men snarere at de konkurrerer. I denne gruppen er det ungdommene med størst motivasjon for å gå på skolen og best karakterer som slutter med idrett.

– Det er masse studier som viser at innvandrerungdom generelt sett er mer motivert på skolen. Det forklares ofte med at de har kommet til et samfunn der de har alle muligheter og at de blir bakket av familien. Gjerne av foreldre som ikke hadde den samme muligheten selv. En innvandrerungdoms skolegang – særlig på videregående når karakterene begynner å telle, blir mer et «familieprosjekt», ifølge Skauge.

Når barn blir til ungdom, tar idretten mer tid. Trening, konkurranser og reising øker. Skolen krever også mer tid. I hvert fall for dem som har de største ambisjonene.

Velger selv å slutte

Skauge peker på at «innvandrerungdom» ikke er noen ensartet gruppe i denne sammenhengen. Det han snakker om, viser seg spesielt hos ungdom med asiatisk opprinnelse. Det er mer tydelig for en ungdom med pakistanske foreldre enn en med svenske.

– Det studiene våre viser, er at det ikke er slik at de som slutter, gjør det fordi de ekskluderes. De bare velger det bort. At ungdommen slutter, er ikke ungdommenes problem. Det er mer idrettens problem. Det er den som ikke greier å holde på ungdommen, sier Mads Skauge.

Fortsetter å trene

Han peker på at de som slutter med organisert idrett, slett ikke slutter å trene av den grunn. De trener der de kan styre tid og aktivitet selv – på treningssentre eller ute i skog og mark. De vil ha det fleksibelt, mens organisert idrett er veldig skjematisk.

– At ungdommene er aktive, er det viktigste for folkehelsa. Men idretten vil svekke posisjonen sin hvis medlemmene forsvinner, sier Mads Skauge.

Alarmerende medlemsnedgang

Det er da idretten også sørgelig klar over. – Alarmerende og alvorlig! sier idrettspresident Berit Kjøll om at norsk idrett har mistet 10 prosent av medlemmene sine i løpet av 2020.

– Dette går ut over oppvekstvilkårene i alle lokalsamfunn og er en betydelig folkehelseutfordring. Det er helt avgjørende å få en rask gjenåpning av hele norsk idrett, sier Kjøll i en pressemelding om tallene etter det første korona-året.

Bekymrede foreldre

Professor Åse Strandbu ved Norges idrettshøgskole forteller om forskning fra langt tilbake som peker i retning av de funnene som Mads Skauge har gjort nå. For 15 år siden skrev hun boken «Idrett, kjønn, kropp og kultur: minoritetsjenters møte med norsk idrett».

– Da var det en del foreldre til minoritetsjenter som var litt bekymret for at idrettsaktiviteten skulle gå ut over skolen. Majoriteten av etnisk norske foreldre, derimot, tenkte at skolen og idretten forsterker hverandre og at det er bra for skoleresultatene å drive med idrett, sier Strandbu, som understreker at det er 15 år siden hun gjorde intervjuene om dette.

Referanse:

Mads Skauge og Arve Hjelseth: Organisert idrett og skole som komplementære og konkurrerende arenaer: ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning, mai 2021, doi: 10.18261/issn.2535-8162-2021-01-02

les også:

– Vi er i ferd med å få et klasseskille i idretten

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?