Ungdomsidretten har blitt mer alvorlig og fagkunnskap blir viktigere. Det kommer krav om bedre kvalifiserte trenere, mer kunnskapsbaserte treningsopplegg og mer avansert utstyr og treningsfasiliteter, mener forsker. Nå er det mye som tyder på at dette ekskluderer noen fra ungdomsidretten. Det bekymrer Norges idrettsforbund. (Foto: DoublePHOTO studio / Shutterstock / NTB scanpix)
– Vi er i ferd med å få et klasseskille i idretten
Dyrt utstyr. Profesjonelle trenere. Treningsopphold i utlandet. Økt profesjonalisering av idretten er nøkkelen til å forstå hvorfor flere ungdommer ekskluderes, tror forskere.
Idretten står fortsatt sterkt blant ungdom. Hele 93 prosent av alle ungdommer sier at de en eller annen gang opp gjennom oppveksten har vært med i et idrettslag eller i en idrettsklubb.
– Det er et utrolig høyt tall, sa Anders Bakken på Ungdatakonferansen denne uka. Han er forsker ved OsloMet og leder Ungdata-senteret.
Et av de slående funnene i Ungdata-undersøkelsene er de store sosiale forskjeller i hvem som deltar i ungdomsidretten.
Dobbelt så mange fra høyere sosiale lag deltar i ungdomsidretten sammenliknet med ungdom som vokser opp med færre ressurser hjemme.
Vesentlig flere av barna fra lavere enn fra høyere sosiale lag slutter med idrett før de går inn i ungdomsidretten.
Mads Andreassen i Norges idrettsforbund er bekymret.
– Vi er i ferd med å få et klasseskille i idretten. Dette er nok den største utfordringen vi har i dag, slo han fast under paneldebatten på konferansen.
Er idrett for alle en tapt sak?
«Idrett for alle» har vært et mål for idrettsbevegelsen i hele etterkrigstiden.
Åse Strandbu, professor ved Norges idrettshøgskole har studert sosial ulikhet i ungdomsidretten i Norge over de siste 60 årene. (Foto: NIH)
Er dette en tapt sak? spurte Åse Strandbu i sitt innlegg på konferansen. Hun er professor ved Norges idrettshøgskole.
Hun og kolleger har studert alle undersøkelser de har funnet som handler om ungdom, idrett og klassetilhørighet de siste 60 årene.
Den første studien er fra 1952. Den viser at blant de som drev organisert idrett den gang, var studenter og funksjonærer overrepresentert.
Etter dette strømmet ungdom fra alle samfunnslag til idretten, viser forskningen.
Studier fra 1980- og 1990-tallet konkluderer med at idretten rekrutterte bredt og representerte et tverrsnitt av norske befolkningen.
Men fra rundt 2000 finner forskerne at forskjellene igjen begynner å dukke opp.
Idretten har blitt mer profesjonalisert
Annonse
Forskerne spekulerer på hvorfor.
En forklaring er at ungdomsidretten nå krever mer av foreldrene. Dette passer kanskje bedre for middelklassen enn for arbeiderklassen, tror de.
Men den forklaringen de tror mest på er den økte profesjonaliseringen av idretten.
– Det handler ikke bare om at idretten blir mer proff og betalt. Det handler om en alvorliggjøring og at fagkunnskap blir viktigere. Det kommer krav om bedre kvalifiserte trenere, mer kunnskapsbaserte treningsopplegg og mer avansert utstyr og treningsfasiliteter, sa Strandbu.
Frister med turneringer i utlandet
Mads Andreassen i Norges idrettsforbund kjenner seg igjen i forskerne beskrivelse.
Han pekte på at det blir stadig flere private tilbud for barn og unge. Disse kjemper lokalt om de samme barna.
– Der det kommer, særlig innen fotball og ski, er dette en kjempeutfordring.
De som starter disse tilbudene, kaller seg for «profesjonelle trenere» og oppleggene er sånn at «ungdommene endelig kan lære noe», forteller han.
Men de såkalt profesjonelle trenerne er ofte et resultat av den gamle norske idrettsmodellen, påpeker Andreassen.
Det er ofte foreldre som er engasjerte i idrettslaget som starter opp denne type tilbud. De tar de med seg unger ut av idrettslaget. Og da er det de barna som har råd til disse oppleggene som får være med. De fristes blant annet med turneringer i utlandet.
– Dette er utfordringer som gjør vondt for mange, sa Andreassen, som er fagansvarlig for idrettsfag i Idrettsforbundet.
Mer profesjonalisering driver også kostnadene opp.
Forskerne har ingen gode studier på om kostnadene for å delta i aktiviteter har økt de siste årene. Idrettsforbundene har selv noen undersøkelser av dette. Disse kan tyde på at kostnadene øker. I Oslo ser det ut til at det er stor variasjon i kostnadene mellom idrettslagene, forteller Strandbu.
Dagens Næringsliv har gjort en gjennomgang av informasjon fra flere klubber. De konkluderte med at når alle utgifter inkluderes (klubbmedlemskap, treningsavgift, lisens, utstyr, reiser til kamper og cuper med mer) er kostnadene for en aktiv 14-åring som spiller håndball eller fotball mellom 20 000 og 30 000 kroner. Altså langt mer enn medlemskap i et kommersielt treningssenter. Dette skrev Strandbu i en blogg på forskning.no i 2017.
Økte kostnader er ikke bare et problem for en liten gruppe med fattige foreldre, minner hun om.
– Også vanlige foreldre kan få problemer med å finansiere barnas aktiviteter når kostnadene drives opp.
Langrennssporten er et eksempel
Idrettssosiolog Arve Hjelseth tror økt profesjonalisering er nøkkelen til å forstå den økte sosiale ulikheten i ungdomsidretten. (Foto: NTNU)
Idrettssosiolog Arve Hjelseth ved NTNU satt i panelet under konferansen. Han tror i likhet med Strandbu at økt profesjonalisering kan være en nøkkel til å forstå den økte sosiale ulikheten i idretten.
– Det er et reelt dilemma når både utøvere og en del foreldre ønsker mer profesjonalisering av trenerrollen og støtteapparatet. Dette kan utilsiktet skape ekskludering av noen barn.
Hjelseth pekte på langrennssporten som et eksempel.
Tidligere kom de fleste langrennsløperne fra bygda og jobbet i skogen. Ivar Formo fra Oslos vestkant var faktisk den første fra det øvre sosiale sjiktet som hevdet seg i verdenstoppen. Han var den gang nærmest en outsider i langrennsmiljøet, fortalte Hjelseth.
– I dag kommer nærmest halve landslaget fra Oslo vest. Der har skjedd en tydelig dreining som godt kan ha med sosial klasse å gjøre.
Annonse
Norges Skiforbund er nå bekymret for at de mister mange av de yngste langrennsløperne, skriver Aftenposten denne uka. De tror dyrt utstyr kan være årsaken.
Er dette prisen vi må betale?
Mange vil mene at det ikke er noe problem at ungdomsidretten blir dyrere. Er ikke dette bare prisen vi må betale for bedre kvalitet i idretten?
Åse Strandbu mener at det er en problematisk innstilling.
Først og fremst er det å drive med idrett et gode. Nettopp derfor legges det ned veldig mye ressurser i idretten, også fra offentlige myndigheter. Hvis dette bare skal komme de ungdommene som allerede er ressurssterke og privilegerte på andre områder til gode, så er det et problem, sa hun.
Ungdommer som driver med organisert idrett får også mye med seg fra idretten som er nyttig i andre sammenhenger, påpeker idrettsprofessoren.
Du må forholde deg til trenere og lagkamerater. Du må lære deg å takle urettferdige dommere og laguttak. Du må lære deg å samarbeide for å nå et mål. I tillegg får du et trygt sosialt nettverk med jevnaldrende, noe ungdom selv fremhever som viktig når forskerne snakker med dem.
Hun konkluderte med at idrett for alle foreløpig ikke må sees på som en tapt sak.
– Men vi ser tegn til at vi er på vei dit.
Her kan du høre første del av Spør en forsker-podcasten vår om hvordan vi skal oppdra barna våre. Du finner den også på iTunes og andre steder der du lytter til podcastene dine.
