SPØR EN FORSKER: På ett vis kan du aldri se sola med dine egne øyne. Du bør i alle fall ikke gjøre det.
Slik ser sola ut i synlig lys når svært mye av strålingen er filtrert vekk. Overflaten er veldig glatt, og de mørkere solflekkene er litt kaldere enn resten.(Foto: ESA & NASA/Solar Orbiter/PHI Team)
En ung leser har stilt oss dette spørsmålet og svaret har mange lag – alt etter hva du mener med å faktisk se på en stjerne.
Hvis du er så heldig å leve et sted uten altfor mye lysforurensning, kan du se et utall små lyspunkter – for det meste stjerner – hver eneste kveld og natt.
De aller fleste stjernene strekker seg i et bånd over himmelen. Dette er Melkeveien.
– Det er snakk om mange tusen stjerner som er synlige, sier Luc Rouppe van der Voort. Han er solforsker ved Universitetet i Oslo (UiO).
Melkeveien sett med lang lukkertid, slik at mange stjerner trer fram fra nattehimmelen.(Foto: By ESO/Y. Beletsky CC BY 4.0)
Altså mange tusen små, funklende lyspunkt – de er i hovedsak det samme som stjernen vi finner på himmelen hver eneste dag: Sola, som er selve motoren i solsystemet.
Stjerner er gigantiske baller med gass. De kan variere i farge, størrelse og levetid.
Akkurat hvordan denne ballen framstår, skal vi komme tilbake til.
Ikke gjør som Trump
Men kan du faktisk se den? Å stirre på sola med dine egne øyne, gjør at den fort kan bli noe av det siste du ser.
– Sånn sett kan man ikke se rett på vår stjerne. Da ødelegger du øynene, sier van der Voort.
Sist gang Donald Trump var president så han på sola før solformørkelsen 21.8.2017. Om han skadet øynene sine er ukjent.(Foto: Ron Sachs / CNP/NTB)
Øyeskader på grunn av stirring på sola heter solar retinopathy og symptomene er blant annet blinde flekker midt i synsfeltet og forvridde synsinntrykk, ifølge oppslagsverket NIH.
Det kommer rett og slett så mye energi fra sola – i form av lys og UV-lys – at direkte lys er nok til å skade øynene våre, selv om vi lever i sollys hele dagen.
Men det finnes heldigvis andre måter vi kan kikke på sola.
En glatt ball med gass – med solflekker
Solfysiker Luc Rouppe van der Voort har brukt svært mange timer på å se på sola, ofte gjennom solteleskopet på kanariøya La Palma (SST).
Hvis du ser på sola gjennom et filter som reduserer strålingen med en million ganger, kan man faktisk se hvordan sola ser ut.
Det svenske solteleskopet (SST) på La Palma.(Foto: UiO)
– Da ser vi overflaten, og det er en veldig stor ball med gass.
Annonse
Denne ballen er svært glatt, og gassen oppfører seg omtrent som vann, forteller Rouppe van der Voort.
Det ser rett og slett ut som en kjempeklode med vann, men det er store forskjeller fra et hav på jorda.
Og denne overflaten endrer seg hele tiden. I tillegg til den glatte overflaten er det mørkere områder som kalles solflekker.
Videoen viser et nærbilde av en solflekk på overflaten, tatt av Swedish Solar Telescope (SST)
Disse solflekkene viser områder med ekstremt kraftige magnetfelt. Flekkene henger tett sammen med solsyklusen, den 11-årige perioden hvor sola blir mer og mer aktiv, før det snur igjen. Dette kan du lese mer om på forskning.no.
Solflekkene kan være like store som jorda – og de kan faktisk være synlige med det blotte øyet hvis sollyset blir filtrert.
Det aller meste av overflaten består altså av glatt gass. Hvis man kan se litt nærmere på overflaten, kan man se gigantiske gassbobler.
Gassen beveger seg, som du tydelig kan se på videoen under.
Hver av disse boblene er omtrent tusen kilometer brede, altså samme lengde som Norge. Gassen bobler opp og forsvinner ned i sola igjen - alt dette skjer i løpet av 10-15 minutter, forteller Luc Rouppe van der Voort.
Hvis du bretter ut 12.000 jordkloder vil det tilsvare omtrent hele soloverflaten. Hele denne overflaten blir ny igjen og igjen i løpet av ett kvarters tid.
Og gassen kjøles ned og faller tilbake ned i grenseområdene, hvor rundt 200 kilometer dype søkk ligger mellom gassboblene.
Her er opptaket kjørt raskere enn originalt, og hele opptaket er egentlig litt over en time langt. Hver av boblene er rundt 1000 kilometer brede.
Flate gassbobler og mørke flekker
Soloverflaten er mer enn 5600 grader varm, så det er ikke snakk om å kunne stå der og se på landskapet.
Annonse
Men hvordan hadde landskapet på en stjerne ut på disse skalaene?
De beste solteleskopene ser detaljer som er rundt 50 kilometer i størrelse.
– Vi vet ikke hvordan det ser ut under denne grensen.
Rouppe van der Voort forteller at de har datamodeller som prøver å gjenskape soloverflaten, noe som gir et inntrykk av hvordan det ser ut i virkeligheten.
Og den er sannsynligvis veldig glatt. Det er ikke snakk om store høydeforskjeller oppå gassboblene.
– Det er som en norsk vidde, sier han.
Andre stjerner og fjerne lys
Solen er bare en av utallige stjerner. Bare i vår galakse kan det være flere hundre milliarder stjerner.
De varierer i størrelse, farge og masse. Men sannsynligvis har de både solflekker og slike gassbobler som man ser på sola – selv om de kan variere svært mye i størrelse.
Men for mennesker på jorda ser fjerne stjerner ut som funklende lyspunkter.
– Det er turbulens i jordatmosfæren som gjør at stjernene blinker og ser ut som de skifter farge.
Symbolet for stjerner er som kjent en femarmet, geometrisk figur.
Annonse
– Jeg tror det er derfor vi tegner stjerner på denne måten.
Og det virker som om vi har framstilt stjerner på lignende vis svært lenge.
Dette kommer tydelig fram i taket til en egyptisk grav fra 1400 tallet f.Kr.
Utdrag av taket i Senenmuts grav, hvor du tydelig ser både stjerner og ulike egyptiske stjernebilder.(Illustrasjon: The Met)
Arkitekten Senenmut ble gravlagt i en grav ved Luxor, i nærheten av Hatshepsuts gigantisk gravkompleks - som han kanskje hadde ansvaret for å designe.
Graven hans ble ødelagt og kraftig forstyrret, men deler av taket overlevde. Og taket viser en stjernehimmel med femarmede-stjerneformer.
Taket viser flere guddommer og kjente stjernebilder. Taket viser også egypternes årshjul, måneder og massevis av stjerner.
Hatshepsuts tempel i Luxor.(Foto: Andrea Piroddi/CC BY-SA 3.0)
