Egentlig er det ikke så rart: At at de som lever høyt på å ta sjanser, skulle anspore de største matematiske hjernene til å finne metoder for å redusere risikoen.

Livet er sjansefylt, og “de store talls vitenskap” - statistikken - tilbyr et verktøy som noen ganger fortoner seg som ren magi når det gjelder å finne mønstre i tilsynelatende tilfeldigheter.

- Det er et faktum at gambling ga støtet til en ny teori, teorien om sannsynlighetsberegning, sier statistikeren Kjell Stordahl.

- Han er til daglig ansatt i Telenor, men er nå på vei til NTNU i Trondheim for å forsvare sin dr.philos.-avhandling. I den forbindelse skal Stordahl prøveforelese over sammenhengen mellom sitt fag og sin private interesse - gambling.

Odds for 6?

Dette skjedde: En dag i 1654 ble det unge matematikkgeniet Blaise Pascal oppsøkt av en profesjonell gambler ved navn Chevalier de Mèrè, som presenterte ham for følgende terningproblem:

Hva er oddsene for ikke å få terningkast seks på fire forsøk med samme terning?

- Pascal besvarte utfordringen ved å innføre et nytt begrep, sier Stordahl.

Dette nye begrepet, sannsynlighet, dannet fundamentet i det som skulle bli en egen disiplin innen matematikken.

Utgangspunktet for statistikken er p: sannsynligheten for at en bestemt hendelse A inntreffer. Omvendt blir sannsynligheten for at A ikke skjer, q. Dette kan skrives som en teoretisk formel: q = (1-p)

Falt du av?

Allerede her vil mange av oss som er utstyrt med en utpreget ikke-matematisk hjerne, være i ferd med å falle av. For å gjøre pinen kort, skal vi gjengi Pascals løsning kjapt og greit.

Altså:

Sannsynligheten (probabiliteten) for å få en sekser i ett kast er p = 1/6.

Sannsynligheten for ikke å få seks er (1-p)^4 =(5/6)^4 = 625/1296

Sannsynligheten for å få en eller flere seksere: 1 - 625/1296 = 671/1296

Ergo er oddsen 625/671.

Avbrutt spill

De Méré lurte også på hvordan innsatsen skulle fordeles mellom to spillere dersom spillet ble avbrutt før det var slutt. Hvis man for eksempel hadde bestemt seg for å spille til førstemann hadde vunnet tre spill, og ble avbrutt på stillingen 2-1, hvordan skulle da pengene fordeles?

I en korrespondanse mellom Fermat og Pascal løste de dette problemet hver på sin måte.

- Det er bemerkelsesverdig at en vitenskap som begynte med beregninger forbundet med sjansespill, skulle bli så essensiell for vår kunnskapstilegnelse.

- Mange av de viktigste problemstillingene i våre liv tilhører i overveiende grad området for sannsynlighetsberegning, sier Stordahl, og låner her formuleringene til matematikeren Pierre Laplace fra 1812.

Business and pleasure

I hundreårene som fulgte, har gambling og statistikk levd side om side. Selv presiserer Stordahl at hans interesse for gambling er rent vitenskapelig.

At han har tilbrakt noen timer i kasinoer i utlandet, har dog vært en kilde til business så vel som fornøyelse. Black Jack er hans favoritt - kortspillet hvor det gjelder å komme nærmest mulig 21.

- Med godt trent evne til å huske tall, samt et nøkternt, analyserende hode, er det fullt mulig å tjene penger på et slikt spill, hevder Stordahl.

- Men jeg har likevel sett mange nok eksempler på spillere som etter mange kvelder ved kortbordet har tapt store beløp, trass i at de statistisk sett har muligheten til å komme ut i balanse, fortsetter han.

Det går et grunnleggende skille mellom gamblingspill hvor man med god kunnskap og opptrente ferdigheter har mulighet til å påvirke oddsen - som kortspill, fotballtipping og trav - og rene sjansespill som Lotto.

Lag mellomtittel

Når det gjelder tipping, skapte Stordahl oppmerksomhet for et par tiår tilbake, da han oppdaget at tilfeldige tippere kom bedre ut enn systemtipperne.

Det skyldes at sistnevnte gruppe skjeler for mye til hverandre, og til tips i fotballbilagene, slik at når 12’erne slår inn, er det såpass mange andre som også har tolv rette, at premien er lav.

Mens altså “amatørene” kunne være bortimot alene om toppgevinsten når den først slo inn.

- Men da jeg kikket nøyere etter, fant jeg at systemtipperne kunne deles opp ytterligere, og jeg kom til at de tipperne som satte seg grundig inn i materien, men konsekvent fulgte egne vurderinger og holdt seg langt unna avisenes tippeekstra, var de som kom best ut, sier Kjell Stordahl.

De kom altså lengst ved å basere seg på egen, opparbeidet viten.