Dette visste vi lite om før Randi Dyblie Nilsen ved Senter for barneforskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) tok kontakt med beboerne i et boligområde i utkanten av Trondheim for å finne fram til ti barn å intervjue om nettopp dette.

Det er nemlig forsket lite på det å bo, på bruken av selve huset eller leiligheten, og så godt som ingenting på hva barn gjør innendørs. Når vi tenker på barns aktiviteter og bomiljø er vi gjerne utendørs i hodene våre og det gjenspeiles i litteraturen, særlig her i Norge, forteller Dyblie Nilsen.

Tett, lavt og trivelig område

«Æ kjenne no alle i all husan, da». Det svarer Sebastian på spørsmålet om han trives der han bor. Området består av lave, tettstående firemannsboliger som utgjør vel 100 leiligheter med barn i de fleste. Området befinner seg i nærheten av både sjø og skog, og er altså temmelig idyllisk.

- Mange vil nok oppfatte det slik, og det var også noe av poenget. Jeg ønsket å kunne si noe om positive sider ved barns bomiljø, og unngå såkalt elendighetsforskning. Men hva barna ville trekke fram som det sentrale, visste vi jo ikke, påpeker Dyblie Nilsen.

Det fysiske knyttes til det sosiale

Alle de ti barna - fem jenter og fem gutter - uttrykte at de var svært tilfredse med å bo i området. De oppfattet sjøen, skogen, mangel på biltrafikk og sikkerhet i forhold til «ungdomsgjenger og sånt» som en fordel. Noen nevnte også det estetiske som positivt. Anders snakket om at han syntes det var fint inne hos dem, mens Sara mente det var fint at alle husene var like, men malt i forskjellige farger.

I samme åndedrag sier hun at det også er bra at «dem som bor i husan e litt forskjellig da». Noen er sure, noen er glade og noen er helt vanlige. Det kan altså virke som om barna er mest opptatt av det sosiale, selv om de også vurderer fysiske aspekter ved bomiljøet som positivt.

- På mitt spørsmål om hva de ville savne hvis de skulle flytte, var venner det gjennomgående svaret i alle intervjuene, forteller forskeren.

- Noen av barna hadde erfart at venner hadde flyttet derfra, og i flere samtaler kom det fram at de savnet dem. Fotografier av venner og naboer som hadde flyttet, prydet både barnerom og fellesrom i flere av leilighetene.

Hang opp ned

Dyblie Nilsen intervjuet ikke barna på tradisjonelt vis hvor intervjuer og informant sitter på hver sin stol og spør og svarer. I stedet fikk hun barna til å vise henne rundt i leilighetens ulike rom og fortelle hva de gjorde på de forskjellige stedene, alene og sammen med venner.

- Disse guidede intervjuene fungerte veldig godt. Det var en fordel at barna kunne røre på seg og demonstrere hva de gjorde i rommene: dans, pianospilling, håndball, turning? Det hendte at ungene hang opp ned mens vi snakket. Slik ble barnas fortellinger levendegjort.

Barna sosial drivkraft

Dyblie Nilsen valgte å konsentrere seg om tiden etter skolen når hun snakket om hva barna gjorde inne og hvor.

- Da er de som oftest sammen med venner, og jeg var opptatt av å fange inn barnas egen praksis. Det foregår mange ting barn imellom innendørs som er viktig for dem.

Alle barna fortalte at de ofte hadde med seg en eller flere venner hjem etter skoletid, eller at de ble med andre barn hjem rett fra skolen. Dyblie Nilsen mener hennes studie viser at både barn og voksne er aktive i det å skape hjemmet som et sosialt sted, men at barna muligens kan betraktes som en drivkraft.

Hjem til ledig hus etter skolen

Etter skoletid er som oftest foreldrene på jobb, og barna låser seg inn selv. Dyblie Nilsen peker på det positive i å komme hjem til tomt hus uten voksne. Et tomt hus er nemlig også et ledig hus for barna, et hus hvor rommene og tingene står til deres disposisjon.

- Det slo meg under intervjuene at ungene faktisk bruker hele huset. Ikke alle hadde eget rom og andre rom kunne like gjerne være favorittsted, for eksempel stuen, en spesiell stol, en TV-stue eller en annen ekstrastue. En av guttene oppgav til og med et rom hos naboen som sitt favorittsted. Det sier noe om de tette sosiale båndene i nabolaget, påpeker forskeren.

Få regler

Etter skoletid er det altså ungene som har råderett, og det gjelder stort sett hele huset. Ett unntak var foreldresoverommet, men en av guttene fortalte at det hendte at han lurte seg til å hoppe i senga, gjerne sammen med venner, til og med mens mor var i huset.

Dyblie Nilsens studie viser i det hele tatt at barna var underlagt få regler i hjemmet.

- Barna så rart på meg når jeg spurte om hvilke regler som gjaldt i huset, forteller hun. Det eneste de nevnte, var at de ikke fikk lov til å leke med fyrstikker. Når det gjaldt hvor mange de kunne ha inne om gangen, fantes det ikke noen regel på det. «Æ har i hvert fall itj hørt nå om det», sa Kristoffer under intervjuet. Men barna gav også uttrykk for at de ikke kunne ha inn for mange.

- Mangelen på uttalte regler i hjemmemiljøet overrasket meg kanskje litt. Jeg har drevet mye med barnehageforskning, og i barnehagen er det flere klart uttrykte regler. Kanskje var det vanskelig for barna å forholde seg til begrepet «regel» når hjemmet var konteksten, eller kanskje er det faktisk slik at barna opplevde at de hadde få restriksjoner i forhold til sin bruk av huset.

Forskjell på gutter og jenter?

Ved siden av å være forskningsleder for Velferdsprogrammet i Forskningsrådet, holder Dyblie Nilsen nå på med et nytt prosjekt om hvordan unger i barnehagen skaper seg selv som gutter og jenter. Hva med kjønnsdimensjonen i boligprosjektet?

- Jeg intervjuet både gutter og jenter, og fikk et visst bilde. Dette bildet ble mer nyansert enn det vi ser i internasjonal forskning. Der blir ofte jenter knyttet til hjemmet, mens guttene knyttes til utesfæren. Av det jeg så, mener jeg man har undervurdert gutters forhold til hjemmesfæren. Mitt inntrykk er absolutt at de har et forhold til hjemmet. Både jenter og gutter driver med varierte aktiviteter inne. Uten at jeg har noe tallmateriale å vise til, tror jeg at gutter sitter en del mer foran PCen, og de holder kanskje litt mer på med Playstation enn jenter gjør. Men en av guttene turnet, andre spilte håndball eller lyttet til musikk, leste, pratet og noen danset til og med.

Det sosiale viktigst uansett?

- Om resultatene mine hadde blitt annerledes i et annet bomiljø, er vanskelig å si. Men jeg tror faktisk at det at barn ser på boligområdet sitt som et sosialt sted, gjelder for alle bomiljøer. Det sosiale er viktig for barn, å ha jevnaldrende venner betyr svært mye. Men konsekvensen av denne kunnskapen bør ikke bli at boligplanleggere kan bygge hvordan og hvor de vil, bare det er tett og nok folk, understreker Dyblie Nilsen.