Vanskeligst er det for å ta opp betente saker med barnas foreldre.

– Det er fortsatt mange tette skott mellom de ulike etatene, sier forsker og universitetslektor Torunn S. Olsen ved Universitetet i Agder, som sammen med Nina Jentoft ved Agderforskning har gjennomført prosjektet.

– Dette, sammen med det faktum at rektorene og lærerne i småskolen anslår at mellom én og tre elever i hver klasse på hvert trinn er risikoutsatt, gjør at vi stiller spørsmålet om det forebyggende arbeidet overfor barn i småskolealder er tilstrekkelig vektlagt i Norge i dag, sier Olsen.

Til grunn for studien ligger det nylig avsluttede forskningsprosjektet En vanskelig start, der forskerne har intervjuet hundre informanter i fire fylker: Aust-Agder, Hedmark, Møre og Romsdal og Finnmark.

Målet har vært å finne ut hvordan man kan redusere risikoen for at unge mennesker blir uføremottakere.

– Det å motta en uførestønad er sluttresultatet på et lengre løp. I dette prosjektet har vi ønsket å utforske og lære mer om det som skjer tidligere i dette løpet, sier Olsen.

Mindre fokus på barn i småskolen

I regjeringens strategidokument Fellesskap-trygghet-utjevning fra 2009 ble det tatt til orde for at forebygging er viktig. Regjeringen varslet en sterkere satsing på forebygging ut fra kjensgjerningen at forebyggende innsats overfor barn og unge har et stort forbedringspotensial.

Forskeren forteller også at selv om det har vært økt fokus på forebygging de senere årene, er det et hull i forhold til aldersgruppen 6-9 år i Norge i dag.

– Vår kartlegging tyder på at den nasjonale og kommunale satsingen på forebygging rettet mot barn og unge i all vesentlig grad har hatt fokus på de misnte barna og på ungdom, sier Olsen.

Vanskelig å ta opp saker med foreldrene

I de viktigste funnene som forskerne har gjort, og som gjør at de stiller spørsmålet om det forebyggende arbeidet overfor barn i småskolealder er tilstrekkelig vektlagt i Norge i dag, går disse temaene igjen:

• Vegring mot å ta den nødvendige eller vanskelige samtalen med foreldrene på individnivå
• Lite fokus på systemarbeidet med å «se» og «reagere» på risikoutsatte barn
• Sosiallæreren er nærmest «utryddet» fra norsk skole,
• Nasjonale styringssignaler om at skolen skal vektlegge strukturelle og faglige forhold i skolen, ikke hjemmeforhold

- Regjeringen presiserer at skolens forebyggingsfunksjon først og fremst er knyttet til kunnskapsformidling, men skoleinformantene i denne studien er nokså samstemte i at dette kan være en vanskelig oppgave når barna har problemer hjemme, sier Jentoft.

Åtte av ti av informanterne - lærere, rektorer, helsesøstre i skolehelsetjenesten, NAV-ansatte, og ansatte i barneverntjenesten - viser til at barn som sliter i skolen, gjør det som følge av forhold i familien.

– Vår studie tyder dermed på at en del saker defineres som «skoledefekt» og barnet henvises til PPT og spesialundervisning, når det egentlig er snakk om «familiedefekter». Dette fordi man vegrer seg for å ta opp problemer i hjemmet.

– Det er lettere å snakke om læringsvansker hos barnet enn å ta opp problemstillinger som hører til den private sfære i familien, sier Jentoft.

Risikoutsatte barn fanges ikke tidlig nok opp

I sum mener forskerne at mer kan gjøres for å fange opp flere risikoutsatte barn i 1.–4. klasse, enn det som gjøres i dag. De peker særlig på disse utfordringene, både på individ- og systemnivå:

• Foreldrehensynet veier tungt i dag, både på individnivå (vegring for å ta opp vanskelige tema knyttet til hjemmet) og på systemnivå (de fleste av velferdstjenestene og informasjonsstrømmene krever foreldresamtykke).
• Mangel på forventnings- og ansvarsavklaring fører til ansvarsfraskrivelse og underkommunikasjon. Dette gjelder spesielt mellom barneverntjenesten og «hverdagsbarnevernet».
• Studien avdekker også store kunnskapshull om hvordan de «andre» aktørene jobber, samt hva slags type informasjon andre aktører trenger eller etterspør. Informantene legger også vekt på at taushetsplikten hindrer informasjonsflyt.

Kommunale ulikheter

Videre viser studien at det er noe tilfeldig hvilken hjelpeinstans barnet henvises til. Det avhenger av hvilken hjelpeinstans som er «operativ» i den enkelte kommunen.

Eksempelvis, i kommuner hvor PPT ikke «fungerer» henvises barna oftere til helsesøster, mens i kommuner hvor skolehelsetjenesten ikke er «operativ» henvises barn oftere til PPT.

Dette innebærer igjen at barn kan få svært ulike tjenestetilbud avhengig av hvilken kommune de bor i, og uavhengig av hva deres hjelpebehov er.

Det er også slik at de fleste av hjelpetiltakene er avhengig av foreldresamarbeid, noe som kan føre til at enkelte barn ikke får den bistand hjelpeapparatet mener barnet trenger. 

Undersøkelsen viser også at «hverdagsbarnevernet» opplever at taushetsplikten er et stort hinder i det tverretatlige samarbeidet med barnevernet. Det gjelder spesielt blant lærerne og NAV-ansatte.

– Det ligger et forbedringspotensial i barneverntjenesten til å informere mer, både med tanke på generell formidling om hvordan de jobber og hva de forventer av «hverdagsbarnevernet», men også i enkeltsaker, sier Olsen.

Referanse:

Olsen og Jentoft: En vanskelig start – Om tidlig innsats og tverretatlig samarbeid for å forebygge ung uførhet (pdf), FoU rapport nr. 6/2013, Universitetet i Agder og Agderforskning.