20 000 sjøfolk fra Filippinene utgjør kjernetroppene i Norges handelsflåte. Tusenvis av slektninger har hjulpet dem fram – og belønnes rikelig tilbake.
SINTEF
SveinTønsethjournalist i Gemini.no
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det store flertallet av filippinerne på norske skip er ordinært mannskap, men antallet offiserer fra Filippinene i den norske handelsflåten har økt de siste årene. (Foto: Gunnar Lamvik)
Filippinere til sjøs
Filippinene forsyner den globale handelsflåten med mer arbeidskraft enn noen annen nasjon i verden.
240 000 filippinere arbeider til sjøs – disse utgjør omlag en femtedel av verdens sjøfolk.
Den norske handelsflåten har 20 000 sjøfolk fra Filippinene. Til sammenlikning er mellom 5000 og 6000 av de ansatte fra Norge.
Det store flertallet av filippinerne på norske skip er ordinært mannskap, men antallet offiserer fra Filippinene i den norske handelsflåten har økt de siste årene.
(Kilder: Magasinet The Atlantic og seniorforsker Gunnar Lamvik, Sintef)
Rekrutteringen av utenlandsk arbeidskraft til norske virksomheter har skutt til værs. Både på land og til sjøs. Filippinere på norskeide skip ruver i denne statistikken. Men nordmenn flest vet lite om dem.
– Vi ser dem jo aldri, sier sosialantropolog Gunnar Lamvik ved Sintef.
Som forsker har Lamvik fulgt denne gruppa på nært hold. Han har bodd på Filippinene i flere perioder, og vært med filippinske sjøfolk på jobb. Langt til havs, på norske skipsdekk, har han intervjuet dem.
– Svarene viser at rederne i realiteten gir hyre til en hel storfamilie når de ansetter en filippiner. 80 prosent av det han tjener ombord, går automatisk tilbake til familien. Den filippinske sjømannen må ses på som et familieforetak, sier Lamvik.
Lokal lønnsadel
Filippinernes inntog i den norske handelsflåten kom med etableringen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987.
Ordningen åpnet for bruk av utenlandsk mannskap på hjemlandets lønnsvilkår.
– Etter målestokken på Filippinene tjener filippinske sjøfolk i utenriksfart veldig bra, sier Lamvik.
Åtte til ti prosent av befolkningen på Filippinene jobber til enhver tid utenfor landets grenser. Sjøfolk i utenriksfart utgjør lønnsadelen i denne gruppa, ifølge antropologen.
80 prosent av det en filippinsk sjømann tjener ombord, går automatisk tilbake til familien. (Foto: Gunnar Lamvik)
Ifølge Lamvik har to syn tradisjonelt konkurrert med hverandre når forskere skal forklare hvorfor folk krysser landegrenser på jakt etter arbeid.
På den ene sida sto en liberalistisk fundert teori som sier at enkeltindivider velger å utvandre til land med høyere lønninger og at dette gjør at arbeidsmarkedet blir mer gunstig for dem som blir igjen.
Ifølge denne teorien vil lønnsnivået i landet som arbeidstakerne flytter fra etter hvert nærme seg lønnsnivået i landet som de har flyttet til, Og i det lønnsforskjellene mellom de to landene er utliknet, vil arbeidsutvandringen opphøre.
Opp mot dette synet sto en teori basert på marxistisk historieforståelse, som går ut på at beslutninger på individnivå er uinteressante som drivkrefter, det er det økonomiske systemet som tvinger mange jobbsøkere til å utvandre, enten de vil eller ikke.
Møtes på midten
Lamvik sier at det internasjonale antropologmiljøet i dag har landet på et syn midt imellom disse to teoriene.
Annonse
Ifølge den nye forklaringsmodellen er det i stor grad husholdningen eller storfamilien som avgjør om enkeltindivider reiser til arbeidsmarkeder utenfor hjemlandet.
Teorien stemmer godt med de observasjonene Lamvik gjorde blant sjøfolkene på Filippinene.
Familiedelegater
Sintef-forskeren er ikke den første antropologen som har studert sjøfolk på norske skip. I intervjuer som inngår i forskningsrapporter fra 1970-årene, sier den klassiske norske sjømannen at «jeg seiler for penga».
Lamviks studier viser at filippinerne på de syv hav har samme motto. Men at de har føyd til følgende viktige bisetning: «så jeg kan hjelpe familien min.» Ifølge sosialantropologen må den filippinske sjømannen forstås som en utsending fra og for familien sin.
Seniorforskeren påpeker at utdanning for en karriere på sjøen er dyrt etter filippinsk målestokk, og regelen er at slektninger går sammen om å betale kostnadene for unge familiemedlemmer som velger slik skolegang.
Slektningene er også viktige som motivatorer underveis i utdanningen. Som et resultat av alt dette føler sjøfolkene at de står i sterk gjeld til familien etter endt utdanning.
– Når filippinske sjøfolk reiser ut, er de fylt av en ambisjon om å hjelpe familien. Og intensjonen etterleves til fulle, sier Lamvik.
Materielt løft
Gunnar Lamvik. (Foto: Svein Tønseth)
Da Lamvik gikk i gang med sin forskning på feltet, ville Rederiforbundet i Norge vite om lokalsamfunn på Filippinene hadde fått et løft av pengene som sjøfolkene sender hjem.
På det spørsmålet fant den norske antropologen at svaret er nei. Men ifølge Lamvik er det ingen tvil om at sjøfolkene i betydelig grad har løftet sine egne storfamilier materielt.
– Når du rusler rundt på Filipinene, viser husenes størrelse på lang avstand hvor du finner familiemedlemmer av sjøfolk i utenriksfart. I tillegg til ektefeller og barn, bor gjerne besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn av sjøfolkene i disse påkostede boligene.
Medalje med bakside?
Filippinske myndigheter oppfordrer åpenlyst sine borgere til å bli sjøfolk på utenlandske båter.
– Eksporten av sjøfolk er en bevisst politikk, og på individnivå er dette en suksesshistorie, sier Lamvik.
Han er imidlertid redd for at medaljen også har en bakside.
– Det er grunn til å tro at pengestrømmen som går tilbake til øygruppa, får mange unge slektninger av sjøfolkene til å ta utdanning utenlands. Det er alltid en fare for at de blir igjen der, og at de dermed bidrar til en hjerneflukt fra Filipinene, sier Lamvik.
