Koraller er enkle organismer i dyrerekka nesledyr. De har maneter og sjøanemoner som nære slektninger.

Disse dyra er knapt mer enn en munn som åpner mot en magesekk. Rundt munnen er nesleceller som lammer småfisk og plankton, men mesteparten av maten er små encellede alger.

Korallene sitter fast på korallrevet. Derfor er de dømt til å ta for seg av det som måtte komme drivende forbi, og spytte restene ut igjen når de er fordøyd.

Hektisk liv i frihet

Men i en hektisk periode lever nye generasjoner fritt i vannet. Larvene av koraller er under en millimeter lange, og ligner mest på ørsmå rumpetroll.

De svømmer opp mot lyset, og dagdriver i overflaten for å vokse seg større i noen døgn, eller noen ganger så mye som to måneder.

Så setter de kursen ned mot dypet igjen for å sette bo oppå sine forvitrede forfedre, som utgjør lagene av kalk i korallrevet. Men hvor skal de feste seg?

Svømmer etter lydene

Det gjelder å finne et sted med mye mat. Og der det er mat, er det liv. Hvordan skal larvene finne de livlige stedene?

De går etter gryntingen fra fisk, kneppingen fra reker og tilfeldige lyder av undervannsdyr som spiser, rører på seg og roper på hverandre. De går etter den søte lyden av liv.

At sjødyr lager lyder og hører lyder, er noe som Stephen Simpson ved University of Bristol´s School of Biological Sciences lenge har forsket på.

Han har tidligere vist at småyngel bruker lydene fra et korallrev for å finne hjem til stedet der de ble gytt, eller til et passende sted å vokse opp.

Den søte lyd av undervannsliv

Og nå har Simpson sammen med kolleger rigget opp et eksperiment i Curaçao, en øy utenfor kysten av Venezuela i Det karibiske hav. Eksperimentet viser for første gang at også larver av koraller kan bruke hørsel for å finne fram til levelige plasser.

Først gjorde forskerne opptak av livet på korallrevet. Så plasserte de høyttalere under vannet.

Foran hver høyttaler plasserte de et gjennomsiktig rør av plexiglass med korall-larver inni. Larvene var kommet så langt i utviklingen sin at de var modne for å feste seg til korallrevet. Forskerne regnet med at de da var mest mottagelige for lydene.

Rørene hadde den ene kortenden mot høyttaleren. De var dekket med en finmasket sil i begge ender, slik at larvene ikke kunne svømme ut.

Samling nær lyden

Så spilte forskerne den søte lyden av liv fra korallrevet for larvene. Nesten halvparten av larvene samlet seg i den kortenden av røret som var nærmest høyttaleren.

Dette gjentok seg selv om høyttaleren var plassert over røret med larvene. Det viser hvor sterk effekt lyden har, for larvene svømmer ellers naturlig nedover for å finne korallrevet.

Hvordan kan et lite dyr som er mindre enn en millimeter langt klare å høre? Hvor sitter øret? Utenpå kroppen, ifølge Simpson. Der sitter tett i tett med tynne hår, kalt cilia. Disse kan reagere på vibrasjoner i vannet, på samme måte som flimmerhårene i vårt indre øre.

Mot lydforurensing under vannet

Stephen Simpson har i mange år vært opptatt av den lydforurensingen mennesker lager ved korallrev. Motorbåter, sonar, ekkolodd og seismiske undersøkelser kan forstyrre dyrene.

- Hvis lyder av korallrev gir frittsvømmende korall-larver en retning å orientere seg etter, så kan begrensingen av støyforurensing i havmiljøer være enda mer påtrengende å gjennomføre, og representere enda en faktor som truer korallrev rundt om i verden, avslutter forfatterne i artikkelen i PloS ONE, der resultatene presenteres.

Referanser/lenker:

Mark J.A. Vermeij, Kristen L. Marhaver, Chantal M. Huijbers, Ivan Nagelkerken, Stephen D. Simpson: Coral Larvae Move Toward Reef Sounds, PloS ONE, 14.5.2010

University of Bristol

Stephen D. Simpsons nettside om sin forskning, blant annet på lydoppfatning hos fisk