Historiske polarskuter kan være bevart i Antarktis

Havmark som spiser trevirke ser ikke ut til å trives i Antarktis. Det kan bety at skip fra den nordiske polarhistorien er bevart og klare for å oppdages av eventyrlystne vrakjegere.
19.8 2013 05:00


Polarskuta Antarctic ble brukt i kartleggingen av Sørpolen på starten av 1900-tallet, men gikk ned for 110 år siden. Nye oppdagelser viser at skipet likevel fortsatt kan være godt bevart.

Legg en trebit i havet, nesten hvor som helst i verden, og den blir brutt ned og spist opp på bare noen få måneder. Små mark, kalt skipsmark, borer seg inn i treverket og eter det opp.

Det er bare noen få steder i verden skipsmark ikke trives. Ett eksempel er den hjemlige Østersjøen, der brakkvannet ikke byr på spesielt gunstige leveforhold.

Nå viser det seg at Antarktis er nok et område der skipsmark ikke trives.

– For oss var det veldig spennende at tre som har ligget lenge i havet er helt uberørt av borende organismer, sier Thomas G. Dahlgren, forsker ved Uni Research i Bergen og en av studiens forfattere, til forskning.no.

Funnet gir håp om å finne igjen deler av vår vitenskaps- og ekspedisjonshistorie:

Flere treskuter har gått ned utenfor Antarktis, deriblant skipet til den svenske geologen Otto Nordenskjöld. Det er gode muligheter for at båten hans, Antarctic, fortsatt ligger utenfor kysten der nede – komplett med geologiske prøver fra starten av forrige århundre.

Hval blir spist, skip får ligge

Skipsmark er ikke helt riktig navn, for marken er egentlig en musling. Skallet til disse små skapningene, i artsgruppa Xylophagainae, har blitt til to skjæreblader som marken bruker til å bore seg inn i treverk.

Dahlgren og kollegene har undersøkt bevaringsforholdene for både treverk og hvalbein i Antarktis. Mark som spiser hvalbein og andre skjelletter er ganske lik skipsmarken, og dermed var det naturlig å teste leveforholdene for dem begge.

– Begge disse marktypene kommer drivende som larver til et passelig underlag, der de fester seg og blir voksne. Som voksne spiser de så underlaget, ved at de borer seg ned i det og bryter det ned, forklarer Dahlgren.

Forskerne lot prøvebiter av tre og hvalbein ligge på havbunnen utenfor Sydpolen i opptil 14 måneder, og sjekket hva som hadde festet seg til dem i løpet av den tiden.

Det viste seg at hvalbein har harde kår: De ble raskt infisert, og var i noen tilfeller nesten oppspist. Trebitene var helt urørte:


Etter 14 måneder under vann utenfor Antarktis er det tydelig forskjell på de to prøvene: Hvalbeina (t.h.) er overtatt av beinspisende mark, mens trebiten (t.v) ser helt uberørt ut.

Havstrøm stopper larvene

Det er ikke lett å forklare hvorfor den ene arten ser ut til å trives ved Sørpolen, mens den andre er helt fraværende.

Det finnes riktignok rikelig med tilgang på hvalbein i området, mens det ikke har vært skog på kontinentet de siste 30 millioner årene. Likevel – i global skala er det ikke langt til nærmeste trekilde, nemlig Chile:

– Avstanden mellom kontinentalsokkelen utenfor det sørlige Chile, der man kan finne tremateriale, og Antarktis sin kontinentalsokkel, er på bare 70 mil. For larvene som driver rundt er ikke det noen særlig stor avstand, sier Dahlgren.

– Men det går en havstrøm rundt Antarktis, og det ser ut til at den river med seg larvene og hindrer dem fra å få fotfeste inne på kontinentalsokkelen.

Hvorfor hvalbeinmarken likevel ser ut til å kunne krysse barrieren som stopper skipsmarken, har Dahlgren foreløpig ikke noe godt svar på.

Sank i 1903 – kan være der ennå

Dagens skip er gjerne svære metallfarkoster. I polarforskningens gullalder, på starten av 1900-tallet, var det imidlertid de stolte treskutene som gjaldt.


Geolog Otto Nordenskjöld

Polarekspedisjonene var ikke risikofrie, og noen av skutene ble igjen i områdene de skulle undersøke – komplett med prøver ekspedisjonsmedlemmene ikke rakk å raske med seg da ulykken var ute.

En slik skute er Antarctic, båten den svenske geologen Otto Nordenskjöld brukte da han ville kartlegge geologien til det på den tiden ukjente kontinentet.

Med den norske kapteinen Carl Anton Larsen ved roret klarte Antarctic strabasene gjennom nesten to sesonger, og gjorde viktige oppdagelser. Undersøkelsene til Nordenskjöld og kollegene skal blant annet ha blitt brukt til å bevise teorien om at jorda består av kontinentalplater i drift.

Den 12. februar 1903 sank imidlertid Antarctic, etter å ha sprunget lekk. Da var ekspedisjonen i Weddellhavet, øst og nord for Vest-Antarktis. Mannskapet overlevde, selv om de endte opp med å måtte vente nesten et år før noen kom og reddet dem.

– Skulle gjerne reist på leting selv

Antarctic var et viktig fartøy for Norden og forskningen her, og Nordenskjöld var en viktig geolog i Sverige. Han lyktes med å samle inn en hel masse materiale på den vestantarktiske halvøy, forteller Dahlgren.

– Den skuta er nok der, og ligger antageligvis på relativt grunt vann. Den hadde det vært veldig interessant å undersøke. Vi tror for eksempel den fortsatt kan ha en del av de geologiske prøvene som ble samlet inn om bord.


Antarctic, fotografert utenfor Tromsø i 1898.

Om det kribler i eventyrerfoten din, er det dermed bare å sette i gang forberedelsene til en ekspedisjon til isødet. Dahlgren selv er ikke fremmed for tanken på å dra på skattejakt:

– Om familien tillater det så hadde jeg gjerne reist selv. Nå har jeg vært der nede to ganger, og det er lange reiser til Antarktis, men jeg kunne godt tenke meg å dra på leting, avslutter han.

Kilder:

A. G. Glover m.fl. (2013) Bone-eating worms from the Antarctic: the contrasting fate of whale and wood remains on the Southern Ocean seafloor. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, publisert på nett 14. august 2013

Wikipedia: Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.