De kommer fra dypet

Se hva som lever ned mot tusen meter dypt i havet utenfor Grønland.

Publisert
Tangloppe er kanskje ikke det som setter fantasien din løpsk, men i mikroskopet kommer denne amfipoden til sin rett. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen til Ridley Scotts ”Alien” er inspirert av små havdyr. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Tangloppe er kanskje ikke det som setter fantasien din løpsk, men i mikroskopet kommer denne amfipoden til sin rett. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen til Ridley Scotts ”Alien” er inspirert av små havdyr. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

forskning.no på tokt

Forskningsskipet G. O. Sars går denne våren fra Bergen, via Reykjavik til Nuuk, og den samme veien tilbake igjen.

Toktet ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Universitetet i Bergen, og er en del av det felles europeiske prosjektet EURO-Basin.

Målet er å se økosystemene i de forskjellige havområdene i sammenheng.

forskning.no er med på toktet på veien østover, fra Nuuk til Bergen, og kost og losji dekkes av Havforskningsinstituttet.

Artiklene i denne serien er:

 

NRK, BBC og dokumentarfilmskapere verden over har laget en hel industri av å presentere dyphavets mysterier. Mange tusen meter under oss er det arter vi aldri har sett, hørt om eller engang forestilt oss at har eksistert.

Men tross alt trenger du ikke reise så himla dypt for å finne eksotiske og underlige skapninger. På G. O. Sars tråler de aldri dypere enn 1000 meter, men fangsten er fascinerende nok likevel.

Du treffer for eksempel ikke denne på en vanlig svømmetur i Oslofjorden:

Det er kanskje ikke veldig vanskelig å skjønne hvorfor denne har fått navnet hoggormfisk. Streken som du så vidt kan se stikke opp av fiskens rygg er et lysorgan som brukes til å lokke til seg byttedyr i mørket. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det er kanskje ikke veldig vanskelig å skjønne hvorfor denne har fått navnet hoggormfisk. Streken som du så vidt kan se stikke opp av fiskens rygg er et lysorgan som brukes til å lokke til seg byttedyr i mørket. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Fra overflaten og 1000 meter ned

Først en liten innføring i havets inndeling:

De frie vannmassene i havet, alt som er over bunn, kalles det pelagiske laget. Det deles igjen opp i mange deler, men den viktigste her er den mesopelagiske sonen. Det er området fra omtrent 200 meter til 1000 meters dyp. Delen fra 200 meter til overflaten kalles den epipelagiske sonen.

Dette er et slags krepsedyr, men nøyaktig hva det er visste ikke forskerne som var på vakt da den ble tatt opp. Nå ligger den på sprit og venter på å bli identifisert i Bergen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Dette er et slags krepsedyr, men nøyaktig hva det er visste ikke forskerne som var på vakt da den ble tatt opp. Nå ligger den på sprit og venter på å bli identifisert i Bergen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det er de to områdene forskerne på toktet over havet fra Grønland til Bergen undersøker.

I de to områdene lever både krill, småfisk og en hel masse annet smått som er maten til for eksempel sild og makrell.

Mest maneter – men ikke bare

Vi nærmer oss Irmingerhavet, sør for Island, men ennå er vi vest for Grønlands spiss. Men båten seiler på norsk tid.

Dermed kommer dyphavstrålen opp på dekk i 11-tida om kvelden – mens sola skinner og varmer i nakken til forskerne og mannskapet som drar fangsten i land.

Det aller meste av det som går i trålen er maneter. Havforskningsinstituttets maneteksperter mønstret av i Nuuk, så nå er det lite entusiasme å spore for de geleaktige klumpene som hoper seg opp i trålen.

Periphylla periphylla er mye større enn atolla-maneten, og kommer også opp i bøttevis. Noen av forskerne her har kjent at den stikker litt, andre merker ingenting. Journalisten har ikke turt å teste trådene selv. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Periphylla periphylla er mye større enn atolla-maneten, og kommer også opp i bøttevis. Noen av forskerne her har kjent at den stikker litt, andre merker ingenting. Journalisten har ikke turt å teste trådene selv. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Den ser nesten ut som en blomst, men er en liten dyphavsmanet ved navn Atolla. Trålen har vært full av slike i Labradorhavet. I havet har de tråder, men de blir for det meste slitt av i trålen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Den ser nesten ut som en blomst, men er en liten dyphavsmanet ved navn Atolla. Trålen har vært full av slike i Labradorhavet. I havet har de tråder, men de blir for det meste slitt av i trålen. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det tar dessuten en time eller to fra trålen slippes ut til fangsten er på dekk. Det er en tøff stund for stakkarene som blir fanget i trålen. Vannmassene slenger dem hardt og brutalt mot nettveggen og hverandre.

Mye av det som kommer opp, er derfor også ganske herpa. Men ikke alt.

Det kommer en del små blekkspruter i trålen, men denne var litt større – rundt 15 cm lang om du ikke regner med den lange tentakelen. Den kom ikke med i utvalget som forskerne tar vare på, og dermed bar det over rekka med den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det kommer en del små blekkspruter i trålen, men denne var litt større – rundt 15 cm lang om du ikke regner med den lange tentakelen. Den kom ikke med i utvalget som forskerne tar vare på, og dermed bar det over rekka med den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Fryser ned for å artsbestemme hjemme

Forskerne saumfarer ikke den mesopelagiske sonen for moro skyld, og heller ikke for mat. Planen er å fange opp og kartlegge en del av mangfoldet der nede hvor sola aldri skinner.

Toktdeltagerne er for det meste vant med tokt i Norskehavet og Barentshavet, og de færreste av dem har arbeidet mye i dette området. Dermed blir også de overrasket av en del av det vi får på dekk.

Med skjemategninger av fisk forsøker Geir Huse og Anne Liv Johnsen å bestemme hva det er som har gått i trålen. Det er ikke alltid så lett. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Med skjemategninger av fisk forsøker Geir Huse og Anne Liv Johnsen å bestemme hva det er som har gått i trålen. Det er ikke alltid så lett. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Det haster når fangsten kommer opp:

Så raskt som overhode mulig skal kjente og ukjente arter registreres, måles og veies, før et lite utvalg fryses ned og tas med hjem. Ting forskerne ikke klarer å identifisere, havner i egne poser, med påskriften ”indet” – indeterminable, eller ubestemmelig.

Nedfryst i -80 grader blir både kroppen og – enda viktigere – arvestoffet bevart, og da kan forskerne finne ut av arten i ro og mak på kontoret.

Det er vanskelig å artsbestemme krill fra bilder, for kjennetegnene til de forskjellige artene er ofte små og vanskelige å se uten å ha dyret mellom hendene. Men antagelig er dette en Thysanopoda. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det er vanskelig å artsbestemme krill fra bilder, for kjennetegnene til de forskjellige artene er ofte små og vanskelige å se uten å ha dyret mellom hendene. Men antagelig er dette en Thysanopoda. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Resten er fritt bytte

Men det kommer altså opp mer enn det forskerne har mulighet til eller ønske om å sortere. En del havner tilbake i sjøen igjen.

Før den tid er det derfor fritt frem for en gira journalist til å slå seg løs med kameraet og forevige representanter fra verden under oss:

Alle begynner vi i det små. Denne ørlille maneten fikk seg en tur til overflaten, men ble kastet ut igjen etterpå. Hvilken art det er, vites ikke. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Alle begynner vi i det små. Denne ørlille maneten fikk seg en tur til overflaten, men ble kastet ut igjen etterpå. Hvilken art det er, vites ikke. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Den bathypelagiske sonen er området fra 1000 til 4000 meters dyp. Det forteller noe om hvor denne fisken, fra bathylagidae-familien, lever. I havet ser fisken langt freshere ut, men her har trålen fart hardt med den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Den bathypelagiske sonen er området fra 1000 til 4000 meters dyp. Det forteller noe om hvor denne fisken, fra bathylagidae-familien, lever. I havet ser fisken langt freshere ut, men her har trålen fart hardt med den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Reker og andre dyr som lever i dyphavet er ofte røde. Det kan virke som en dårlig idé, men rødt lys er den bølgelengden som trenger kortest ned i vannet. Et rødt dyr absorberer alle de andre fargene i spekteret, og dermed virker den svart når rødt lys ikke når ned til den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Reker og andre dyr som lever i dyphavet er ofte røde. Det kan virke som en dårlig idé, men rødt lys er den bølgelengden som trenger kortest ned i vannet. Et rødt dyr absorberer alle de andre fargene i spekteret, og dermed virker den svart når rødt lys ikke når ned til den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Det samme gjelder for denne tangloppa – den røde fargen er gjør den usynlig i dypet. Dette var for øvrig den skapningen i esken som fortsatt var i vigør etter trålens herjinger, så det er en hardfør liten fyr. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det samme gjelder for denne tangloppa – den røde fargen er gjør den usynlig i dypet. Dette var for øvrig den skapningen i esken som fortsatt var i vigør etter trålens herjinger, så det er en hardfør liten fyr. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Det kommer som regel et godt knippe av disse lysprikkfiskene opp med trålen. Også de har hatt en røff tid på vei opp fra dypet. De svære øynene er kjekke å ha i dårlige lysforhold. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det kommer som regel et godt knippe av disse lysprikkfiskene opp med trålen. Også de har hatt en røff tid på vei opp fra dypet. De svære øynene er kjekke å ha i dårlige lysforhold. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Pileormen er nesten helt usynlig i vannet, men med baklys i et mikroskop kommer skapningen tydelig frem. Foran har den en brunaktig munn, bak har den et rompehull – og imellom er det stort sett bare tarm. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Pileormen er nesten helt usynlig i vannet, men med baklys i et mikroskop kommer skapningen tydelig frem. Foran har den en brunaktig munn, bak har den et rompehull – og imellom er det stort sett bare tarm. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)


 

Det finnes masse tangloopper i havet, og de største kan bli 30 centimeter lange. Denne og de andre amfipodene i denne artikkelen er imidlertid knøttsmå, og fotografert i mikroskop. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Det finnes masse tangloopper i havet, og de største kan bli 30 centimeter lange. Denne og de andre amfipodene i denne artikkelen er imidlertid knøttsmå, og fotografert i mikroskop. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)